Månedens bok for Juli er «Ingen kan hjelpe meg» av Ingvar Ambjørnsen. Boken er en slags «bonusbok» og oppfølger til «Ekko av en venn», og har en litt spesiell vri: Den handler nemlig om Elling som leser «Lanzarote» av Michel Houellebecq. Som en stor fan av både Ambjørnsen og Houellebecq er dette en bok jeg virkelig har gledet meg til å lese. Det er heller ikke hverdagskost å kunne lese og anmelde en bok om noen som leser bok og kommer med sine betraktninger om den, så den muligheten måtte jeg gripe.

For nye lesere av bøker om Elling og bøker av Michel Houellebecq er det kanskje greit å introdusere dem litt. Elling er en karakter Ingvar Ambjørnsen har gledet det norske folk med gjennom fem bøker, tre filmer og flere skuespill. Han er en merkverdig person med stor forkjærlighet for poesi og litteratur. I tidligere bøker har han gått som «Undergrunnspoeten E», men i den nest siste boken «Ekko av en venn» debuterer han som blogger under navnet Chris. Vi vet ikke så mye om Elling før den boken, men at han ikke er en «massens mann», som han selv sier, er helt klart. Han er en ensom, pertentlig mann det er lett å synes synd på og lett å bli glad i.  Det samme kan på mange måter sies om karakterene i Houellebecq sine bøker, men litt på en annen måte. De har gjerne passert førtiårene, et avstumpet følelsesliv, vulgært og tomt seksualliv og en heller sluskete fremtoning.

Det er derfor ikke så rart at Elling først blir litt skeptisk til denne forfatteren når han gir seg i vei med sitt litterære prosjekt. «Det er ikke en person man frivillig drar på hyttetur med», som han så fint sier det. Likevel kan vi se at sympatien for Michel (som Elling av ren enkelhet velger å kalle den navnløse karakteren i boka) i alle fall vokser idet Michel skal inn på et reisebyrå en desemberkveld, fordi han aner at nyttårsaften kan bli litt trist. Etter å ha ventet litt får han så spørsmålet fra damen bak skranken, iført «etnisk kjortel» og hennafarget hår, samt en ring i nesa om det er noe hun kan hjelpe ham med. «Hjelpe meg? Ingen kan hjelpe meg» tenker Michel, før han ender opp med å bestille en tur til Lanzarote etter å ha gjort det klart at han ikke vil til et muslimsk araberland (araberland i seg selv er det dog ikke noe galt med. Michel kommer på at han traff en libanesisk dame på en swingersklubb og skildrer møtet, det blir dog redigert av Elling, som dessuten ikke kjøper historien).

Elling får altså mer og mer sansen for Houellebecq og liker at han «gir litt faen». For det gjør ikke Elling. Siden «Lanzarote» kun er på 75 sider bestemmer han seg for å kun lese ett kapitel om dagen, for å få mest mulig ut av boken, og jeg merker tidlig at jeg er like utålmodig som ham med å fortsette lesingen. Heldigvis finner han noen kompromiss. Det er dog ikke til å legge skjul på at det er en del forskjeller mellom Elling og Michel. Mens Elling fortsatt bor hos enkefruen Annelore Frimann-Clausen, som vi kunne lese i forrige bok, så tar det meste av handlingen i «Lanzarote» sted nettopp på vulkan- og sydhavsøya Lanzarote. Dette er litt fjernt for Elling som bare har vært utenlands èn gang, på sydentur sammen med sin mor, men dette vil han gjerne glemme. Dagdrømming er derimot noe Elling liker svært godt, og sakte men sikkert begynner han virkelig å blande det han leser med sitt eget liv og fantasien løper. Det blir dog ille når han, etter å ha klipt plenen til enkefrua og godter seg med litt rullekake og saft, drømmer seg bort i boken og begynner å le. Når Elling skal forklare seg og nevner sitt bokprosjekt om Lanzarote kan Annelore fortelle at hun også har vært på denne øya, på kjærlighetsferie med sin mann når hun var ungdom, og at hun gjerne kunne tenke seg å lese boken. Dette er ikke sunt for fantasien til Elling, det er heller ikke sunt for leieforholdet tenker han, for hva skal hun tro om ham når han leser slik vulgær litteratur? Det er nemlig mer enn nok innhold av heller seksuell art i disse 75 sidene, og Ellings tankekamp for å unngå å låne bort boken er fornøyelig lesning.

I Lanzarote går det også for seg. Michel ser seg tidlig ut et par tyske lesber han får lyst…på, ehm, til å bli kjent med, treffer en bertatet kriminalbetjent fra Brussel, Rudy, som kan fortelle om at situasjonen i byen er ute av kontroll. Det er også et besøk til en kaktuspark med spesielle former og grilling av kjøtt i en varm sprekk, samt besøk på en nudiststrand som både setter fantasien til Elling i gang, får meg til å le så jeg gråter og gjør på mange måter ferien til en fin opplevelse for Michel.

For meg er boken på mange måter mer en hyllest av forfatterskapet til Michel Huellebecq enn en ny bok om Elling. Flere av hans bøker som både «Utvidelse av kampsonen» og «Underkastelse trekkes fram, samt hans evne til å skrive om samtiden, da særlig når det gjelder muslimske terrorangrep – som Elling også påpeker at han med en så god treffsikkerhet som burde fått mer oppmerksomhet for. Man bør nok ha et visst kjennskap til og ha lest litt av Houellebecq, i alle fall Lanzarote, for å virkelig få stor glede av boka, noe det virker som Ingvar Ambjørnsen har gjort. Enkelte poeng og innsikter virker nemlig mer preget av Ambjørnsen enn Elling selv. Leser man boken kun for å lese en bok til om Elling blir man nok litt skuffet fordi hverdagslivet hans man normalt sett leser om drukner litt i dagdrømmene hans om Lanzarote, men det blir på ingen måte kjedelig likevel. Er du derimot blant dem som har lest en eller flere bøker av Houellebecq vil jeg virkelig anbefale boken. Håper det blir en god lesing i sommersolen.