Bokanmeldelse – Stråmann

Tusen takk til Vigmostad og Bjørke for leseeksemplar. 

Som vi alle vet, finnes det mange ulike sjangere innenfor prosalitteraturen. Aller mest i vinden nå om dagen, er kanskje en variant av selvbiografiene. Knausgård, Hval og Heivoll for å nevne noen. Bøker som tar utgangspunkt i virkelige hendeler, liv og erfaringer. Dette er absolutt ikke noe jeg har noe i mot, men jeg lurer av og til på hvor det ble av de gode historiene. Hvor ble de av de lumske plottene og de mystiske karakterene? Hvor gikk de avdankede anti-heltene vi så gjerne identifiserer oss med? Hvor tok de veien? Krimmen.

Boken jeg har lest denne gangen er, ikke så overaskende, en kriminalroman. Jeg vet ikke om jeg, kun med ord klarer å uttrykke den dype kjærligheten jeg har for mørk, grotesk, intelligent, sammensatt, kompleks krim. Denne sjangeren har fått en del refs for å være for kommersiell. Bøker som kun er skrevet for spenningens skyld og ikke makter å appellere til refleksjon eller selvutvikling. Jeg forstår derimot ikke hva som er i veien med dette. Jeg liker å bli underholdt. Jeg liker å bli overrasket og jeg liker å nøste opp i kompliserte plott. Det er klart at det finnes dårlige kriminalromaner, men det finnes dårlige bøker i alle sjangere. Stråmann faller ikke i denne kategorien.

Som nevnt, så elsker jeg gode krimbøker og Stråmann var for meg, en liten åpenbaring. I den store orkanen av det som er et fulltidsstudier i litteratur, hadde jeg nesten glemt denne flotte sjangeren som tidligere åpnet øynene mine for skrivekunsten. Takk.

I denne boken møter vi freelance-skribenten Robert Vinter som er på nippet til å nå nye høyder i karrieren sin. Ikke før han får tenkt seg om to ganger, raser det hele sammen og han befinner seg i midten av en konflikt mellom mektige menn fra hjemstedet sitt. Han blir tvunget til å kaste seg selv ut i en tilværelse som kan få fatale konsekvenser og plutselig er hans egen familie mistenkte i en alvorlig dødsulykke.

Jeg synes det er forfriskende at hovedpersonen, ikke er en detektiv eller politibetjent, slik de er i andre kriminalromaner. I denne boken fremstår heller politiet som lettlurt, korrupt og iøyenfallende splittet. Et frisk pust blant alle bøkene om de alkoholiserte etterforskerne som skal løse et uforståelig drap på en uskyldig tenåring.

Boken er skrevet av Tore Aurstad og Carina Westberg, altså to forfattere. Noe som ikke er uvanlig i denne sjangeren. For utenom historien og det intelligente plottet (som jeg for øvrig ikke skal nevne for mye om), er boken skrevet godt, med gode, interessante og gjenkjennelige personbeskrivelser. Man kjenner seg igjen i bildet forfatterne maler av en litt nedbrutt hovedkarakter som tvinges til å ta et oppgjør med sin oppvekt og alt det følger med seg.

Hvis du som meg, liker historier med brå svinger, uventede vendinger, spennende plott og gjenkjennelige karakterer, så synes jeg du skal lese denne boken. Har du aldri lest krim før og synes egentlig det er en litt tøysete sjanger, så synes jeg du skal lese denne boken.

-Katrine Bryggeså Øydna


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s