Mandag 10. februar arrangerte vi, sammen med linjeforeningen Yggdrasil, for andre gang poesikveld på Østsia. Etter høstens suksess var forventingene høye og nervøsiteten defintivt til stede! Heldigvis for oss gikk kvelden utrolig bra, og toppet faktisk høstens poesikveld.

Etter hvert som tiden gikk ble lokalet helt fult og styret i Yggdrasil hadde nok av jobb med å sette frem flere bord og stoler. Men ville noen faktisk lese diktene sine? Ja! Stadig flere ga beskjed om at de ville lese og mange leste flere ganger. Variasjonen var utrolig, det ble lest selvskrevne dikt, noen leste diktet til en kompis, noen leste kjente forfattere. Folk leste på dialekt, norsk, engels, italiensk og spansk. Det ble sunget, det ble ledd, det ble drukket og det ble nesten felt en tåre.

Dette var med andre ord en helt magisk kveld, men ikke alle fikk kommet. Vi har samlet inn noen av de selvskrevne diktene og fått lov til å publisere dem her. Kos dere!

 

Poesi. 

et stykke rap

rimer og flyter

men strippet for deffansivitet og offensivitet

erstattet med et forsøk på overenstemmelse,

tilknytning og sympati

– Olav 

 

Tom forlatt og øde

Tom og forlatt

et øde skjær som ikke finnes

men du kan ikke nå skjæret

i tankene dine er alt tomt

alt er fjernt forlatt og øde

som en byrde som vokter over deg

som en sykdom som truer med å dra deg under

men du blir aldri dratt under

du bare opplever det på nytt

tidevannet låser deg fast

sjelens tidevann har deg i et fengsel

sjelens tidevann har deg bare i en evig boble

– Kenneth Skogly

 

Hun går ned i vest, men du er Østensola

Du har sett 90 dager komme og gå,

du har følt solnedgangen og støvet legge seg over tre måneder.

Hun som holder deg har hatt krigens dager i lungene,

og der minnene hennes nå har blitt røyksignaler hun ikke klarer å tolke lenger,

har hun det fortsatt i henda; hvordan hun skal holde deg så du ikke faller,

hvordan verne deg fra en verden hun allerede har utfordret,

bekjempet og glemt

 

Hun vet ikke lenger at kaffen, den er varm,

at den brenner alt den kommer borti om du lar den,

men hun flytter raskt koppen vekk fra deg;

«Forsiktig,» sier hun, «så han ikke brenner seg.»

 

Der stillheten har rådet,

er plutselig språket hennes tilbake.

Nå er stemmen hennes stemmen til kvinnen som har gjemt seg

bort på bakerste rad i ryggmargen hennes de siste ti årene.

 

Hun har holdt så mange barn trygge i sterke armer,

vært Akela for gater fulle av nabo-unger,

kurert de falne etter utallige slag for lekeplassen,

og vugget gråtende mareritt i søvn med godnattsanger hun ikke lenger kan huske å ha glemt

 

Men der hun holder deg,

holder deg trygt og hardt og samtidig så forsiktig,

i hender som har knuget rasjoneringskort,

manøvrert strikkepinner,

lurt unna tørkede epleskiver og ikke sluppet taket i

enveisbilletten til ei ukjent framtid,

da kommer hun fram,

damen fra bakerste rad i ryggmargen.

Hun bryter overflaten der røyksignalene ligger tjukt.

Hun legger hodet bakover,

puster krigen ut av lungene,

og for første gangen på så veldig lenger,

ser hun med egne øyne

på en verden kun trodde hun hadde glemt.

– Andrea Wold Johansen

 

I love you like a candle flickering on December 1st

I want to pour you thirteen cups of tea,

strawberry and cranberry, twirling, swirling,

like your voice braided into my daydreams,

songs made of honey, my memories vowen into your stories,

as we make tomorrow something we do together.

 

I want to make you raspberry brownies

and hot chocolate like my grandma used to make it –

floral aprons and warm milk,

the smells of the café we´ll own one day.

 

I want to see poetry slip across your lips

and art in hands on hips,

paintbrush nails across naked skin

resting next to each other;

touching, home,

safe.

 

I want to yell at stars with you

like people have always yelled at stars.

I do not know what astronauts eat,

but if they eat freeze dried cheese on toast I want to eat that with you,

our helmets resting next to us on the ceiling,

 

and as we pull the covers around us in our spaceship,

I want to be next to you in bed so close

that when you turn around I’m already in your arms,

your hand across my waist,

your thumb rubbing fairy tales into my stomach.

 

I want to leave kisses on your fingertips

and never be wasteful with strokes through your hair.

 

I pull your arms around me.

Touching, home,

safe.

– Andrea Wold Johansen 

 

TURJENTE

Og for kvart tre ho streifer

ligg det att noko der ein gjerne skulle fått

eller gjerne skulle lært korleis ein får

ein energi ho legg att langs stiane

eit ynskje og eit mål

som aldri høvde på innsida av huset

legg att ein brøkdel

av det ingen heilt har greidd å definere

det ein får

ved å prøve å vere maksimalt menneske

noko som formar stiane

noko som formar

noko som streifer bjørkar og lyng

som strøymer lenge etter ho har fått att pusten og av våte sko

og som ein aldri vil kunne finne ved å berre lese om det i dikt

– Ingebjørg Nestestog Edland

 

Den Vesle Tenesta

For så høgt elska menneska

underhaldning

at dei gav sin løn, den opptente

slik at kvar den som trur på

dokumentarane på Netflix

ikkje skal gå glipp av noko

men få evig stream

– Ingebjørg Nestestog Edland

 

En Dør

En dør

en enkel dør

så enkel, men allikevel så vanskelig

så vanskelig at den står åpen

står åpen selvom den lengter

lengter etter å bli lukket

lukket for å gjøre det

gjøre det en dør gjør

nemlig å åpnes

for så å lukkes

– Anton Samuelsen

 

Stillstand

kaffekoppen er tom

og det er helt stille

så stille at det summer

i ørene mine

jeg henter en ny kopp

men er så oppslukt

i stillheten at jeg glemmer

å drikke den

før den blir kald

men kaffe er kaffe

jeg drikker den allikevel

selv om ingenting er kjipere

enn kald kaffe

er jeg tilfreds med den

omringet av stillhet

– Lina Maria Skullerud

 

jeg har sølt rødvin (på arket mitt)

jeg møtte ei jente

trodde hun visste alt

hun inneholdt universet

i mine øyne

var hun så mye mer enn meg

 

flere hundre vandringer

for å utforske

steder og ting

selv ikke hun kjente

 

sol og alkohol

tanker og skavanker

kjeks heks sex kompleks

modig frodig og overflodig

minner og hinner

åpnede grinder

 

snart trodde jeg

hennes univers var mitt

i total dumhet

stjal jeg universet

forsømte mitt eget

og lot det visne

perfeksjon er truende

jakten på feil var i gang

fant jeg ingen

lagde jeg dem selv

 

jeg møtte ei jente

som ikke visste alt

men inneholdt universet

og hun var så mye mer enn meg

– Lina Maria Skullerud

 

Mirror

Girl.

A strange girl,

no thoughts to fill herheadless body

My voice is hers,

disconnected, distorted,

wrong.

she whispers back at me

sweet lies and bitter truths,

of love and hate,

of future and present

dark, sugar-drenched temptations.

Soft, gentle,

feminine,

everything I’m not supposed to be.

That strange girl,

a shell,

a ghost

of someone not killed,

never dead,

yet gone, faded,

who is she?

a painful shadow

on loved one´s tongues

A melancholy lie

in the silver looking glass

– Dorian Gabriel Norheim

 

Boy.

You need me to be disgusting.

You need me to be deviant, and tragic, and freakish, and disgusting.

for if I am not, then what is there to stop

your children and your friends

from being like me?

if I am funny, and interesting, and passionate, and human

then I am like your children, like your perfect, pure, clean friends

so you call me disgusting.

I wear your hatred like a razor blade,

a dagger´s cut on icy skin

as I laugh, and scoff, and go home to cry.

you want me to change, to be like you,

but you need me to be disgusting.

How else can you be safe?

– Dorian Gabriel Norheim

 

Vampyrer i måneskinn

Vampyrer i måneskinn

For de fleste er det tidlig

For dem, er det sent

De ser på utsikten, og det er jo veldig pent

 

Oransje stråler i skyene

En rosa himmel

 

De må nok komme seg inn

Vampyrer i solskinn

– Anders Stange Mossige

Som dere nå sikkert har skjønt var poesikvelden en suksess! Tusen takk til alle som delte sine dikt med oss, til alle som delte sine favoritter, og alle som møtte opp. Håper å se dere og mange flere igjen neste gang!

• – Lina Maria Skullerud