Hvis du som meg, er glad i å lese bøker, så er det sikker noen forfattere du liker bedre enn andre. Personlig har jeg mange favoritter på tvers av ulike sjangere, men det er alltid en jeg tar meg i selv i å komme tilbake til, og det er Erlend Loe.

Som fjortenåring kom jeg over boken hans,” Doppler” og jeg husker at den satt meg litt ut av spill. Aldri før hadde jeg møtt en slik underlig, naiv og bastant hovedkarakter. Kort fortalt så handler boken om familiefaren Andreas Doppler som en dag bestemmer seg for å slutte i jobben og midlertidig forlate kone og barn for å flytte ut i skogen. Der bor han i et lite telt sammen med en elgkalv som er dårlig til å spille dyrelotto, mens han reflekterer over samfunnets normer, struktur og regler.

Denne boken er en av mine absolutte favoritter og er en av de få bøkene som får meg til å le høyt og uforskammet. Dersom du ikke har lest denne, så anbefaler jeg deg å gjøre det så fort som mulig.

Det jeg liker aller best med Loes forfatterskap, er karakterene vi får møte i bøkene hans. Han klarer å skape underlige, naive, smarte, egoistiske, morsomme og til tider, urealistiske karakterer som leseren finner veldig interessante. Andreas Doppler er nok ikke en karakter du vil sammenligne med mannen i gata, men han stiller likevel viktige, samfunnskritiske spørsmål, som leseren må reflektere over.

I boken hans” Mulleum”, møter vi 16 år gamle Julie som nettopp har mistet hele familien sin og hvordan dette påvirker hennes liv og psyke. Psykologen hennes, som hun kaller Psyko Geir med Skjegget, har rådet henne til å skrive dagbok, og det er den vi får lese. I denne historien tar Loe oss med på en emosjonell berg og dalbane. Jeg lo og gråt om hverandre. Denne boken er absolutt den mørkeste jeg har lest av han, men også en av de fineste. Den skildrer en sårbarhet som en ikke finner i noen av de andre.

I” Mulleum” er det ganske tydelig at hovedkarakteren møter en situasjon som ville vært utfordrende for de fleste, men det er ikke alltid slik i Loes bøker. I” Naiv Super” møter jeg-personen den sagnomsuste” veggen” etter å ha tapt ett slag cricket mot broren sin. Dette fører til at han setter spørsmål med sin egen eksistens, dropper ut av studiene og flytter inn i leiligheten til broren mens han er på reise. Her bedriver han tiden med å tenke over hva han liker og ikke liker, lage lister, kaste ball og reflektere over livet. Av og til tar han en tur ut for å kjøre heis. Du tenker nok at dette høres ut som en merkelig karakter, og det har du helt rett i.

Ettersom det er en bok av Erlend Loe, så er selvsagt denne karakteren også en smule underlig, men kanskje en blir det når man står i slike uvanlige situasjoner? For det er som regel det vi møter i Loes bøker. Mennesker som befinner seg i vanskelige situasjoner som de alle takler på sin finurlige måte.

Det som skiller Loe fra andre forfattere, slik jeg ser det, er karakterenes mål. De skal ikke ut å redde verden, løse et mysterium, finne den store kjærligheten eller ta en grusom hevn. De skal bare takle livet. De får det ikke alltid helt til, men de prøver så godt de kan.

Til slutt vil jeg utfordre deg til å lese en bok av denne flotte forfatteren, hvis du enda ikke har hatt gleden.

-Katrine B. Øydna