Den sommeren pappa ble homo – Endre Lund Eriksen – anmeldelse

9788203256493_eriksen«Det har vært en fantastisk sommer, selv om pappaene våre har blitt homo» er den knallgode analeptiske og derfor litt malplasserte åpningssetninga i Endre Lund Eriksens ungdomsbok Den sommeren pappa ble homo (førsteutgaven er fra 2012) som jeg byttet meg til under bokbyttedagen til Linjeforeninga Yggdrasil.

Protagonisten Arvidsjaur som ikke er særlig glad i sitt navn tar leseren i boka med til en campingplass i Nord-Norge der han med sin nyskilte far, «adjunkt med opprykk og fotballtrener med nedrykk» og hunden Waldo skal tilbringe en rolig «guttesommer».

Alt så veldig mørkt ut. Eller grått, siden det var overskya og regna de første dagene. Vi satt inne i campingvogna hele tida. Pappa lå og leste fransk og løste Sudoko, og vi så tre-fire episoder av The Wire etter hverandre. Jeg spilte Nintendo og leste ut elleve årganger av Donald Duck som pappa hadde tatt med seg. Fotballen min lå urørt under vogna, i en dam som bare vokste og vokste. Og stort sett hele tida pep Waldo. Han klarte ikke å ligge i ro på teppet sitt, han gikk urolig fram og tilbake […]. (9)

Men sola kommer etter hvert til syne. Og med den trer to mennesker i Arvid og sin fars liv, Indiane, 12 år og hennes far, Roger, nyskilt fra Harald. Arvid som først er litt skeptisk overfor jenta, innser fort at han må være mann nok og samarbeide: Roger og Arvid sin far synes nemlig å komme godt overens, litt for godt i Arvids øyne.

Fy faen. Det er ingen tvil. Jeg så det med egne øyne, nå nettopp. Eller hørte det. Han ER homo. Fullstendig homo. […] Det er noen ting du må vite før jeg forteller videre:

  1. Pappa pleier aldri å sykle seg en tur. Han kan sykle til butikken, eller til jobben, men han sykler aldri kun for å sykle.
  2. Pappa trener aldri. Selv når vi har fotballtrening, står han helt i ro. Bare av og til viser han hvordan vi skal skyte, men for det meste får han Frank til å demonstrere, siden Frank uansett er god.
  3. Pappa har aldri på seg treningsklær. Selv ikke på fotballtrening: Han har alltid dongeribukse og skjorte, og allværsjakka utenpå, siden det alltid er så kaldt når vi har ute-trening.

Men da jeg […] sjangla ut på tunet, kom Roger Berg rullende ut fra garasjen med en racersykkel som så ut som den kom rett fra Tour de France, ikledd tettsittende sykkeldrakt med svær suspebul i skrittet. […] Og bak han kom pappa. Han rullet ut det jeg seinere fikk vite var Indianes sykkel, men akkurat da var ikke det lett å gjette, for det er en herre-offroad. Hjelmen han satte på hodet, skjønte jeg med en gang var Indiane sin. Den var rosa. Dessverre hørte ikke pappa på rådet mitt om å la den ligge igjen hjemme. – Sikkerhet før stil!, sa han. Og det var da jeg oppdaga det: Han hadde treningsdrakt på seg. En litt for stor og dermed posete Adidas-drakt, trolig lånt av Roger. På spørsmål om hvor de skulle, svarte Roger: – Bare sykle en tur. Trene litt. Og pappa sa han ikke imot. (47-48)

Arvid forteller gjennom notater i utedoens gjestebok om denne fantastiske sommeren der han ved hjelp av Indiane gjør alt for å forhindre at pappa og Roger forelsker seg i hverandre. Etter hvert skjønner en at Indiane i tillegg har litt andre formål med å gjemme seg i skogen enn å bare kunne observere deres fedre i all hemmelighet. Ikke minst smittes hunden Waldo av kjærligheten som ligger i lufta og bringer «sine gutter» dermed i morsomme og medunder pinlige situasjoner.

Det jeg likte godt med boka er den personlige og muntlige fortellerstilen som formidler tydelig hvordan Arvid tenker over det som skjer. Endresen legger en del ironi og ungdommelig dramatikk i Arvids stemme som jeg syntes var underholdene. Her og der får man følelsen av at forfatteren formulerer seg som om han ikke bare ville nå ut til lesere i Arvids alder, men også til voksne, noe som i mine øyne tidvis svekker autentisiteten til den trettenårige fortelleren.

Ved siden av å være lett lesning der man kan drømme seg bort til sommerferien med fisketur, nye bekjentskaper, nakenbading i innsjøen og fellesgrilling mellom campingvogner er boka en ressurs til å lære om hvordan tenåringer reflekterer over homofili og med utgangspunkt i sine egne livserfaringer og opplevelsen av puberteten:

– Har du klina?, spurte hun.

– Nei.

– Har du lyst?

– Nei, takk!

– Det var ikke et tilbud, mer en spørreundersøkelse. Har du, sånn rent teoretisk, lyst til å prøve det?

– Nei.

– Er ikke det litt barnslig? Det er helt naturlig å ville kline når man er så gamle som vi er.

– Jeg er ikke sånn.

– Å, så du er sånn.

– Nei, det er jeg i hvert fall ikke!

Nå satte Indiane seg opp og stirra på meg med et sjefete blikk, mens et lurt glis lå i munnvikene.

– Hvordan kan du vite det? Har du prøvd å kysse en gutt, kanskje? Hvis du liker det, da er du det.

– Enn du, da?

– Så langt har jeg bare vært forelska i gutter, men det kan jo hende at jeg forelsker meg i ei jente en gang. Jeg er bare 12 år, det er litt tidlig å vite! (27)

 


Eriksen, Endre Lund: Den sommeren pappa ble homo. 2. oppl., Oslo: Aschehoug, 2015.

 

Skrevet av Melina Berka


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s