Hva er egentlig en 2. personfremstilling, og hvorfor er den interessant?

I mai 2018 leverte jeg min masteroppgave ved Universitet i Agder og den kan leses i sin helhet her. Der undersøkte jeg hvordan fortellerinstansen kommer til uttrykk og fungerer i en 2. personfremstilling. Jeg undersøkte fortellerinstansen i 16 episke tekster i nordisk litteratur, mest av alt norsk litteratur.

I dette innlegget har jeg til hensikt å skrive litt om hva en 2. personfremstilling er basert på teorien jeg fant på feltet og mine egne funn. Dette er en veldig enkel og kort fremstilling.

Først og fremst – hva er egentlig en 2. personfremstilling? 

Det er nok noen som ikke en gang ordentlig vet hva som menes med en 2. personfremstilling, og noen som ikke har tenkt på hva det egentlig innebærer. Et annet mer allment begrep er «du-form». Altså at en 2. personfremstilling er en fremstillingsform som fortelles via pronomenet «du» i steden for «jeg» som i 1. personfremstilling eller «han/hun» i 3. personfremstilling.

Du går ned i kjelleren og setter deg i bunnen av trappen som du pleier. Legger hodet mellom hendene og tenker at du må ta deg sammen, at du ikke må la det glippe. Du titter opp og ser rett fremfor deg. Alle disse skiene, tenker du. (Nyquist 2015: 52)

I teorien på feltet har det likevel vært en del uenighet. Du-et kan bestå av så mangt. Pronomenet «du» tilsier at det er en eller annen form for tiltale. Da må vi spørre oss om hvem det er som blir tiltalt? Er det protagonisten, leseren eller et generelt du? Noen mener det kun er en 2. personfremstilling om det er protagonisten som tiltales med «du» (Richardson, 1991: 311) mens andre mener det gjelder så lenge det er en eller annen form for du-tiltale, om det så er ment mot protagonisten, leseren eller et generelt du (Fludernik, 1993).

Du, du er leseren

Du-tiltale mot leseren er mer vanlig. For eksempel i kokebøker eller andre instruksjonsbøker, i reklamer, dikt osv. Det er også blitt brukt i romaner med enten direkte tiltale slik som i romantikken hvor fortelleren kom med kommentarer til leseren «Nå, kjære leser,  ….» men det finnes også andre og nyere eksempler. Italo Calvino brukte det i sin roman If on a Winter’s Night a Traveler (1981):

You are about to begin reading Italo Calvino’s new novel, If on a winter’s night a traveler. Relax. Concentrate. Dispel every other thought. Let the world around you fade. Best to close the door; the TV is always on in the next room. Tell the others right away, “No, I don’t want to watch TV!” Raise your voice – they won’t hear you otherwise – “I’m reading! I don’t want to be disturbed!” Maybe they haven’t heard you, with all that racket; speak louder, yell: “I’m beginning to read Italo Calvino’s new novel!” Or if you prefer, don’t say anything; just hope they’ll leave you alone. (Calvino, 1981: 3)

Som utdraget uttrykket henvender fortelleren seg direkte til leseren ved at han forteller at leseren skal til å lese boken som dette står i. I tiltalen forteller også fortelleren hvordan leseren sitter, tenker og snakker. Dette er selvfølgelig konstruert om en generell leser, og ikke noe fortelleren vet om en spesifikk leser. Men, det er en tenkelig situasjon som faktisk kan passe leseren og da kan leseren føle at han blir direkte tiltalt. Dette er noe Irene Kacandes kaller for narrative apostrophe. Begrepet går ut på den akten taleren utfører hvor han vender seg bort fra hans normale publikum for å tiltale noen andre. Denne andre instansen han tiltaler kan være noen som er til stede eller ikke, eller som et abstrakt konsept eller objekt. Budskapet går bare en vei, det blir sendt som om det skal kunne svares på, men det kan ikke svares på. Siden tilhørerne blir tiltalt med «du» får de lyst til å svare, men dette er ikke mulig. (Kacandes 1994: 329f) Du som leser kan ikke svare fortelleren.

Det er du som er protagonisten, ikke jeg. Nei, ikke du heller.

Men hva med du-tiltale som ikke er henvendt til leseren? Protagonisten blir omtalt som du, men er protagonisten og forteller den samme eller er de forskjellige instanser? I 1. personfortellingen er det som oftest gitt at fortelleren og protagonisten er samme, i hvert fall blir det gitt uttrykk for det ved bruken av det personlige pronomenet «jeg». Motsatt kan vi påstå om 3. personfortellingen fordi det er bruk av tiltalepronomene «han» eller «hun» og gir derfor uttrykk om at fortelleren er en annen instans enn protagonisten. Samme kan vi si om 2. personfortellingen fordi det er et tiltalepronomen og ikke et personlig pronomen. Men, er det så lett?

Hvem tiltaler og hvem blir tiltalt? Her er det mange varianter som finnes i litteraturen. Det er også ofte uklart hvem det er som er tiltaler og hvem det er som blir tiltalt. Andre ganger er det mer tydelig, som for eksempel romaner som skifter mellom forskjellige fremstillingsformer:

Ester Gule vokste opp som adoptivdatter ved Østerport med slektsrøtter fra Nord-Norge, og lurte meg nesten trill rundt den gangen på syttitallet. Min én nitti meter høye gymnasvenn Roger Paulsen fra Åkebergsveien på Tøyen forsvant i den jævla råken.
Ute på togdassen støtter du deg til veggen for ikke å miste balansen, og pisser med en hissig stråle mens du spekulerer over hvor lenge det er siden du har vært urolig for det som ikke ble fortalt videre om den ulykken på Hvaler i 1962 da Roger og du var ute på isen sammen. (Haavardsholm 2014: 24)

Romanen Til Nuuk av Espen Haavardsholm veksler mellom 1. personfremstilling og 2. personfremstilling i teksten. Her blir det derfor tydeligere hvem som har fortellerinstansen og hvem som blir tiltalt. Her er det mest sannsynlig protagonisten selv som først forteller i 1. person, men som innimellom bytter til 2. persontiltale av seg selv i løpet av fortellingen. Altså forteller han sin egen historie, egne tanker og handlinger i en 2. persontiltale om seg selv i deler av teksten. Men, hvorfor? Det kan du lese om i masteroppgava mi (eller om jeg skriver et innlegg til om dette). 

Andre ganger er det mye mer uklart hvem det er som forteller og hvem det er som blir tiltalt. I for eksempel Utmarktrilogien av Oddmund Hagen, som er skrevet i en ren 2. personfremstilling i hele teksten, brukes aldri et «jeg» eller andre personlige pronomen i 1. person om protaonisten. Hele fortellingen fortelles i 2. person og all dialog forekommer med bruk av kun «du» om protagonisten.

Han spør deg kva du gjer her på denne tida av året, ser deg aldri i november, seier han, er det noko krøll med kjerringa, det spør han om, har drukke såpass no at han tør komme med det, noko krøll med kjerringa, og du seier nei, er ikkje derfor, måtte berre bort ei vekes tid, seier du, tok fri og reiste, seier du. (Hagen 2007: 77)

Dette står i kontrast til for eksempel dialogen i Det er jeg som er Torvald av Mattis Herman Nyquist:

– Nei da, det er jo ikke det jeg mener, sa du. – Du skjønner jo hva jeg mener, jeg sier bare at det ikke nødvendigvis er noe som henger sammen, det er jo ikke noe poeng, altså det har jo ingen overskrift eller grunn, ikke at det er nødvendig å ha heller. Du forklarte med hender og ansikt, som for å understreke selvfølgeligheten i dette. (Nyquist 2015: 21)

Her brukes det et personlig pronomen i 1. person om protagonisten i dialogen. Resten av teksten er i en 2. personfremstilling. Det må likevel merkes at dialogen forekommer her i sitater, mens i eksempelet over er det i fri indirekte diskurs. Men dette påvirker vår tolkning av om det er protagonisten som forteller om seg selv i 2. person, eller om det er en ekstern separat fortellerinstans.

Forteller og protagonist – samme instans?

Jeg vil hevde at vi må ha det samme utgangspunktet som i en 3. personfortelling om at fortelleren og protagonisten som blir omtalt med et tiltalepronomen er to forskjellige instanser. Men, på lik linje som i en 3. personfortelling kan det komme frem at det ikke nødvendigvis er det, dette gjelder også i 2. personfortellingen. Tvert i mot tolker jeg ut i fra mitt lille tekstomfang at det er en tendens til at det som regel tilsynelatende ikke er forskjellige instanser, men at forteller og protagonist er den samme. På grunn av dette mener jeg at vi må ha et fokus på tematikken i teksten, fordi denne vil ofte kunne gi oss en pekepinn på om det er samme instans eller ikke. Selve fremstillingsformen vil ikke gi oss mange svar, da den er svært tvetydig. Det kan være samme, det kan også være to vidt forskjellige instanser. Tematikken vil være det som kan gi tolkningen mer kjøtt på bena.

Har du noen gang tenkt «Åh, bare ta deg sammen» til deg selv? Vi har nok alle i løpet av livet tenkt i 2. personform om oss selv. Enten foran speilet eller bare i tankene for å kjefte eller hjelpe oss selv. Hva med noen som gjør det hele tiden? Hva med en hel fortelling der protagonisten forteller sin egen historie nettopp på denne måten? Ser man på fortellermåten isolert fra tematikken er den en ting, men ser man den i sammenheng med tema som for eksempel å føle seg utenfor seg selv, traume eller andre vanskelige perioder i livet, kan fremstillingsformen få en helt annen dimensjon. Flere av verkene jeg har analysert har hatt tematikker slik som disse. Det er en person som føler seg utenfor seg selv, eller at de ikke vet hvem de er, eller hvor de skal. Da vil en fremstillingsform som 2. personfremstillingen tydeliggjøre denne splittelsen inne i individet og også gi oss inntrykket av at fortelleren og protagonisten som tiltales med «du» er den samme instansen, og ikke separate.

Bruker noen 2. personfremstillingen, egentlig?

Denne fremstillingsformen er helt klart ikke den mest anvendte i skjønnlitteraturen. Likevel så er de fleste av de 16 tekstene jeg har undersøkt i min oppgave utgitt etter år 2000 og ni av dem etter 2010. Teorien om fremstillingsformen er likevel fra 1990-tallet og tidlig 2000-tallet. I min analyse konkluderte jeg med at vi trenger mer og nyere teori om emnet. Både fordi jeg ser en tendens til at det kommer mer og mer litteratur i denne fremstillingsformen og fordi teorien som finnes om det ikke er tilstrekkelig for å utføre en god analyse av verkene.

Teorien som finnes har et stort fokus på fortellerinstansen og dens stedlige og temporale plassering. Dette er helt klart et interessant aspekt ved 2. personfremstillingen og noe jeg har brukt mye tid på i min analyse. Men, det jeg savner i teorien som finnes på feltet er et fokus på hvordan 2. personfremstillingen kan bli brukt for å fremheve en spesiell tematikk. Samme som ved 1. personfremstilling og 3. personfremstilling så benytter man de forskjellige formene for å gi forskjellige uttrykk. Vil du gi et veldig personlig og nært uttrykk velger man ofte 1. personfremstilling, men vil man ha et større overblikk og muligheten til å vise flere sider av historien velger man ofte 3. personfremstilling. Hva med 2. personfremstilling? Hva skjer når protagonisten blir omtalt med «du»? Dette er en utrolig spennende fremstillingsform og et felt jeg håper det blir mer og mer fokus på.

Tekster med 2. personfremstilling som jeg har analysert i min oppgave:

Berg, Line. (2010). Slik skjer det ikke.
Berg, Line. (2012). Skrottene.
Bugge, Mikkel. (2015). Tauet.
Fretheim, Tor. (2009). Ingen ild tenner stjernene.
Gulliksen, Geir. (2009). Tjuendedagen.
Hagen, Oddmund. (2007). Utmarktrilogien.
Haavardsholm, Espen. (2014). Til Nuuk.
Karlsvik, Mette. (2011). Bli Björk.
Lund, Synnøve Macody. (2016). Personar du kanskje kjenner.
Nyquist, Mattis Herman. (2015). Det er jeg som er Torvald.
Sand, Maria. (2015). Hold pusten så lenge du kan.
Stridsberg, Sara. (2015). Drømmefakultetet – tillegg til seksualteorien.
Sæterbakken, Stig. (2012). Ikke forlat meg.

 

Kilder:

Calvino, Italo. (1981). If on a Winter’s Night a Traveler. Engelsk oversettelse av William Weaver. USA: A Harvest Book Harcourt, Inc. USA. Copyright 1979 av Giulio Editore, S.p.A., Torino.

Fludernik, Monika. (1993). Second person fiction Narrative you as adresse and/or protagonist. AAA: Arbeiten aus Anglistik und Amerikanistk, Vol 18, (2). S. 217-247.

Hagen, Oddmund. (2007). Utmarktrilogien. Oslo: Det Norske Samlaget.

Nyquist, Mattis Herman. (2015). Det er jeg som er Torvald. Oslo: H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard).

Kacandes, Irene. (1994). Narrative Apostophe: Reading, Rhetoric, Resistance in Michel Butor’s La modification and Julio Cortazàr’s “Grafitti”. Style. Vol 28. (3). S. 329-349.

Richardson, Brian. (1991) The Poetics and Politics of Second Person Narrative. Genre: forms of discourse and culture. Vol 24. (3). S. 309-330.

 

• Katrine Tveito