Postkolonialisme er en betegnelse på studier som undersøker forholdet mellom kolonister og koloniserte, eller makthavere og marginaliserte grupper i samfunnet. En av tradisjonene innenfor postkolonialismen er de studier som undersøker litteratur som er skrevet av forfattere som representerer de koloniserte. I denne artikkelen vil jeg ta for meg Nils-Aslak Valkeapääs verk Jorda, min mor, med utgangspunkt i en slik tradisjon. Valkeapääs kunstneriske uttrykk springer ut fra en kultur som over tid har vært kolonisert, undertrykket og marginalisert av den moderne vestlige majoriteten i Skandinavia. Jeg vil fokusere på de tematiske strukturene som legger grunnlag for en konflikt i verket. En konflikt mellom «oss» og «de andre».

 

Eanni, eannàzan kom ut i 2001 og er Nils-Aslak Valkeapääs siste utgivelse. Verkets tittel, som er Jorda, min mor i norsk oversettelse, har sitt motstykke i Valkeapääs tidligere verk Solen, min far. I Solen, min far er det hovedsakelig samene og deres kultur som er i fokus. I Jorda, min mor er det lyriske jeget også samisk, men tar for seg en reise til andre deler av verden. Slik blir både motiv og innhold utvidet fra å omhandle den samiske kulturen spesielt, til å skildre noe som er felles for alle urbefolkninger. I bokens forord skriver Harald Gaski at «boka er ment å åpne for et videre perspektiv på urfolkenes plass og betydning i verden[…]». (Valkeapää, 2006, s. 3) Gaskis formulering av bokas hensikt trer inn i en postkolonial teoriretning som undersøker hvordan litteratur som er skrevet av forfattere fra tidligere kolonistater kan utfordre og undergrave etablerte vestlige forestillinger om mennesker og samfunn.(Claudi, 2013, s. 191) I denne artikkelen ønsker jeg å vise hvordan dette gjøres i Jorda, min mor. I artikkelen er alle sidehenvisninger, sitater og visuelle utdrag fra verket, hentet fra Dat sin utgave fra 2006.

Boka jorda, min mor er med sine drøyt tre hundre sider et massivt visuelt kunstverk. Den består av 117 dikt, 20 malerier og over 200 fotografier. De tre kunstformene veksler i bolker, og danner noe som kan minne om kapitler. Det ikke noe tydelig mønster i forbindelsen mellom tekstene, maleriene og fotografiene. Likevel har de tre uttrykksformene klare tematiske fellesnevnere, som blant annet liv, urfolk og natur. Innholdet i Jorda, min mor er likesom bokens form, et mangfoldig studiemateriale. Likevel kan vi skille ut noen aspekter som er særdeles relevante for en postkolonial lesning.

For å presentere disse aspektene vil jeg starte med å vise til verkets tittel.  Tittelen Jorda, min mor legger til grunn et subjekt, et lyrisk jeg. Det lyriske jeget skaper en instans eller en bevissthet, og det er denne som uttrykker de holdninger og opplevelser som finnes i verket. Da postkolonialistiske analyser er orientert mot litteraturens kontekst, ville det vært mulig å betrakte forfatteren av verket som formidler av de holdninger og opplevelser som kommer til uttrykk. Men selv om Valkeapää og jeget i Jorda, min mor har tydelige likhetstrekk, velger jeg bevisst å skille mellom forfatteren og det lyriske jeg. Dette gjør jeg på bakgrunn av en oppfatning om at enhver forfatter er prinsipielt forskjellig fra det lyriske jeget som finnes i hans eller hennes tekster. (Claudi, 2010, s.102) Jeg vil derfor videre forholde meg til det lyriske jeget som formidler av de meninger, opplevelser og erfaringer som uttrykkes i verket. Ved å studere det lyriske jeget i verket, åpnes en viktig informasjonskilde til en postkolonial analyse. For det første lever ikke jeget i et kulturelt vakuum, og vil derfor ha en kulturell tilhørighet. For det andre er det kun bokens jeg som ytrer holdninger, og eksplisitt tar stilling til kulturelle maktforhold i verket. Jeg vil derfor følge jeget på sin reise, og prøve å avdekke hvilke mennesker og kulturer jeget identifiserer seg med, og hvordan det ser på skillet mellom «oss» og «de andre».

Jeget

I første del av boken introduseres et subjekt som befinner seg i hjemlige omgivelser.  Bokens jeg etableres eksplisitt for første gang i diktet «Jeg skrever» på side 30. Og allerede her uttrykker subjektet en forbindelse mellom seg selv og naturen. I de fire siste verselinjene utrykkes en kjærlighet til naturen som gjennom metaforer blir fysisk eller kroppslig. Subjektet «omfavner himmelen» og «griper om berget».(Valkeapää, 2006, s. 30) I diktet «Tikk-er» på samme oppslag understrekes denne forbindelsen med naturen ved at «JORDA» beskrives som jegets «MOR».(Valkeapää, 2006, s. 31) Ut fra denne koblingen uttrykker jeget en tilhørighet, først og fremst ikke til en bestemt kultur, men til naturen. Et interessant trekk ved dette er hvordan forbindelsen skjer, nemlig gjennom joik. Et dikt som illustrerer dette er «snakker» på side 48. I diktet skildres en kommunikasjon med naturen. Jeget snakker med steinene og bekkene, godsnakker med kvistene for etter hvert å joike med havet og fuglene. Diktet avrundes med et tydelig «VI», som viser at subjektet virkelig identifiserer seg med de nevnte naturlige elementene.

Naturen i seg selv tilhører ikke en spesifikk kultur, joiken derimot er en tradisjon som hører til samefolkets kultur. I eldre tid var joiken en del av de samiske sjamanenes ritualer, og ga dem kontakt med overnaturlige ånder. (Gaski & Ledang, 2017) Dette kan overføres til jeget i Jorda, min mor, som også ser ut til å komme inn i en transeaktig tilstand gjennom joiken. Et annet svært interessant trekk ved joiken er at den under koloniseringen av Sápmi formidlet synspunkter om koloniseringssituasjonen. Harald Gaski viser i sin bok Med ord skal tyvene fordrives, at bevarte episke joiker faktisk oppfordret til å yte motstand mot kolonimakten. (Gaski, 1993, s. 44ff) Slik kan joiken også tolkes som en uttrykksform med en undertone av opposisjon mot kolonistenes kultur. Vi har altså å gjøre med et jeg som identifiserer seg med naturen, gjennom joik. Dermed har subjektet i førsteomgang definert et «oss» som er knyttet til både samekulturen, og naturen i en mer generell forstand. Vi kan tenke oss at individet dermed – bevisst eller ubevisst –  definerer «de andre» som dem som står naturen fjernt.

Et møte med søstre og brødre

Under reisen til andre urbefolkninger, kompliseres jegets oppfatning av «oss» og «dem». I diktet «jeg reiste» på side 78, uttrykkes et søskenforhold til menneskene jeget besøker. Vi kan tolke dette som en fortsettelse på allegorien fra verkets tittel, andre urfolk kan forstås som jegets brødre og søstre fordi de også er barn av jorden, eller naturen, i overført betydning. Men tross de familiære relasjonene, understrekes det i «jeg reiste» at jeget er på besøk hos sine brødre og søstre. Dette skjer ved den anaforiske bruken av ordet «deres» i diktes siste halvdel: «deres områder / DERES / DERES / liv / DERES». (Valkeapää, 2006, s. 78) Det uttrykkes altså en distanse mellom jeget og dets brødre og søstre i andre urbefolkninger. Denne distansen er imidlertid ikke stabil, hvilket jeg vil komme inn på nedenfor.

 

I diktet «Ønsker» skildres nettopp de holdninger som kolonister – ifølge jeget – har overfor urfolk. Jeget skifter sin definisjon av «oss» og «dem», og identifiserer seg fullstendig med de undertrykte koloniserte. Dette tydeliggjøres ved bruket av pronomenet «oss» i verselinje 5 og 6: vurdere oss / vise oss frem. Herfra følger en rekke nedsettende betegnelser av de koloniserte: «som ville mennesker / stygge / skitne / usle». I diktets siste del beskrives dette nedsettende synet på urfolket som et «veldig» ovenfra-ned-perspektiv. Dette blir uttrykt helt konkret og bunner i det enkeltstående ordet i siste verselinje: «PRIMITIV». Ordet fungerer som det endelige beviset på kolonistenes maktbruk i sin definisjon av urfolk.

I kontrast til de nedsettende betegnelsene fra «Ønsker», gir jegets eget syn på urfolk et helt annet bilde av de koloniserte. Dette kommer til uttrykk i «jeg undrer meg» på side 160. Som tittelen leder til, undres jeget av to motstridende syn på urfolk.  I verselinje 3 og 4 tar jeget, på ironisk vis, i bruk kolonistenes betegnelser på de koloniserte: «disse ville skapningene / disse PIMITIVE». Deretter kommer jegets egen oppfatning av urfolkene: «så fullkomment / de mestrer / er en del av / naturen / alle bevegelser / så naturlige». I kontrast til kolonistenes oppfatning om at urfolkene er ville og primitive, tillegger jeget dem helt andre karakteristikker. Og de blir beskrevet som «ranke / fine / vakre / flinke / kloke / djerve». Det tegnes altså et motstridende bilde av de koloniserte, hvor kolonistenes syn beskrives som utelukkende negativ, mens jegets syn er positivt. Det er tydelig at jeget her er forundret over at det går an å tale så nedlatende om en kultur og et levesett som for jeget er fullkomment og naturlig.

De to oppfatningene av urfolk er et gjennomgangstema i verket. De presenteres slik at det ikke er noe tvil om at jeget i boken sympatiserer med urfolkene. Som same har jeget selv minoritetsbakgrunn, og identifiserer seg med urfolkene. Jeget uttrykker tilhørighet til et levesett i pakt med naturen, et levesett han deler med verdens urbefolkninger. Slik opponerer jeget med kolonistenes dømmende ovenfra-ned-perspektiv. Neste spørsmål blir hvordan jeget ser på kolonistene, hvordan «de andre» blir presentert i verket.

«De andre»

Kolonistenes kultur får ikke mye oppmerksomhet i Jorda, min mor, det er utvilsomt en bok om urfolkene i verden. Men bak skildringen av disse minoritetsbefolkningene, ligger bildet av kolonistene. I noen av diktene som i utgangspunktet gir bilder fra steder langt fra en moderne verden, trenger kolonistenes kultur seg på. Et eksempel på dette finner vi i diktet «jeg husker ikke» på side 182. Jeget befinner seg i ukjente omgivelser, men ser til stjernehimmelen som noe kjent. Jeget betrakter stjernehimmelen idet han blir forstyrret av at «fremmede legemer farer over himmelen». (Valkeapää, 2006, s. 182) Han har sett satellitter som han ikke kjenner, slik han kjenner stjernene. Her ser vi igjen at jeget identifiserer seg med verdensaltet, i dette tilfelle stjernene. I tillegg beskrives satellittene, som representerer kolonistenes kultur, som noe fremmed.

Diktet «selv om», på side 151, viser at denne underliggende påvirkningen av kolonistenes kultur også angår urfolkene og jegets handlinger, nærmere bestemt deres kommunikasjon. «vi må snakke / DET KALDE SPRÅKET / som ikke tilhører noen av oss», heter det i diktet. Siden jeget ikke forstår de innfødtes språk, må de kommunisere på et språk som ikke tilhører noen av dem. Vi kan anta at dette er engelsk det er snakk om. At det engelske språket blir beskrevet som et «kaldt» språk, gir konnotasjoner til et fremmed, mekanisk og lite levende språk som ikke gir et like naturlig uttrykk som jegets og urfolkenes egne språk. Slik blir kolonistenes kultur en nærmest uunngåelig inntrenger i de kolonisertes ellers naturlige verden. «de andre» og deres kultur får som sagt en nokså underliggende og liten plass i deler av verket. Dette brytes imidlertid opp i en passasje av dikt på sidene 191-197. Her presenteres syv dikt som tydelig uttrykker jegets oppfatning av – og holdninger til – kolonistene. Denne passasjen er klargjørende for jegets definisjon av «de andre».

I diktet «men DE kommer hit» på side 191, klarlegges jegets skille mellom «oss» og «dem». Som tittelen tilsier, er «DE» det handlende subjekt i diktet. Jeget og urfolkene blir en mer passiv betrakter: «men DE kommer hit / de / som ser ned på oss / kritiserer oss». Den anaforiske bruken av «de» og den epiforiske bruken av «oss» understreker det motsetningsfylte forholdet mellom kolonist og kolonisert. Det er kolonistene som kommer, ser ned på og kritiserer. I andre halvdel av diktet beskrives kolonistenes utseende: «de / har klær på / de har / salgsvarer, fine klær / stramme band knyttet i halsen / sko glinsende sko / blankpussede harde sko». Adjektivene som brukes her, «fine», «stramme», «glinsende», «blankpussende» og «harde» gir et bilde av noe unaturlig og stivt som ikke hører hjemme blant urfolkene. Kontrasten forsterkes på side 192, i diktet «når de kommer til oss» med åpningen: «når de kommer til oss / himler de med øynene over vår nakenhet / fordømmende».  Diktet gir et bilde av kolonistene som nedvurderer urfolkenes nakenhet, et interessant trekk her, er hvordan jeget svarer til dette: «og vi / synes synd på dem». På et ganske finurlig vis, bryter jeget med forventningene, ved at ofrene for undertrykking synes synd på undertrykkerne. Denne holdningen til kolonistenes ugjerninger kommer jeg tilbake til nedenfor. På sidene 193-195 kommer intet mindre enn tre dikt med tittelen «de». Diktene tegner et bilde av kolonistenes fremferd blant urbefolkningene. Diktet «DE» på side 193, illustrerer denne fremferden. Diktet innledes med en beskrivelse av «de» som «Lærde Vise Gode Fine Kunnskapsrike Vitenskapsmenn». Beskrivelsen får nærmest en ironisk karakter, og virker farget av kolonistenes vurdering av seg selv. Det er først i skildringen av deres handlinger, at jegets egen oppfatning kommer til uttrykk. For jeget ser «MENNESKER» som «forsøpler / griser til / skiter / river ned / ødelegger / brenner / sviner til / gjør urene» de kolonisertes hjem og «HELLIGE STEDER». (Valkeapää, 2006, s. 193) Det tegnes med andre ord et tosidig bilde av kolonistene, et bilde som utgjør en overordnet konflikt i Jorda, min mor; kolonistene som ser på seg selv som fine og kunnskapsrike vitenskapsmenn, men som forsøpler og ødelegger de stedene de kommer til, og undertrykker de som lever der.

Avslutning

Jorda, min mor er et multimodalt kunstverk som kaster lys over urbefolkninger og deres plass i verden. Urfolkene i verden har gjennom generasjoner måttet forholde seg til at kolonister inntar deres områder og hjem. Med et lyrisk jeg med samisk opprinnelse, og urbefolkninger som overordnet motiv og tema, er Jorda, min mor en velegnet tekst for en postkolonial lesning. I denne artikkelen har jeg fokusert på skillet mellom kolonister og koloniserte, og oppfatningen av «Oss» og «De andre». Jeg stilte spørsmålet: Hvordan fremstilles forholdet mellom «oss» og «dem» og Hvilke kulturer uttrykker verkets personer tilhørighet til?

I besvarelsen av dette er det viktig å understreke det lyriske jegets rolle som formidler i verket. Vi så hvordan jeget viste en sterk tilknytning til naturen, og at dette skjedde gjennom joik. Jegets tilhørighet retter seg i første omgang til naturen og til samisk kultur. Deretter setter jeget ut på en reise til andre deler av verden, og opplever en fellesskapsfølelse med andre urfolk. Gjennom sin tilknytning til naturen blir urfolkene jegets brødre og søstre. Og det blir satt opp et tydelig skille mellom kolonister og koloniserte, hvor jeget og urfolkene får rollen som «oss» og kolonistene «de andre». Herfra uttrykkes et svært kontrastfylt bilde av hvordan jeget og «de andre» oppfatter urfolk og deres levesett. Mens kolonistene ser ned på urfolkene som ville, usle og primitive, ser jeget på dem som ranke, fine og flinke. Denne motstridende oppfatningen av urfolkene er kjernen i konflikten i verket.

Utfra nokså elementære deler av postkoloniale teorier, som skillet mellom «oss» og «de andre»,  kan det åpnes for å analysere deler av verket på et nokså dyptgående nivå, og slik avdekke underliggende postkoloniale strukturer. Verdien av dette er hvordan konfliktene som finnes i verket, aktualiserer de konfliktene som finnes utenfor verket, og dermed kan lære oss noe om verden rundt oss.

– Franz Rose Bengtson

---

Litteraturliste

Claudi, M.B. (2010) Litterære grunnbegreper. Bergen: Fagbokfolaget

Claudi, M.B. (2013) Litteraturteori. Bergen: Fagbokforlaget

Gaski, H. (1993) Med ord skal tyvene fordrives: om samenes episk poetiske diktning Karasjok: Davvi Girji

Gaski, H. & Ledand, O.K. Joik. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/joik

Valkeapää, N.A. (2006) Jorda, min mor.  Kautokeino. DAT