Den 24. juni 1898 setter en ekspedisjon under norsk flagg, med Fridtjof Nansen og Otto Sverdrup i spissen kurs mot nord. Nok en gang skal skipet Fram brøyte seg veien igjennom den arktiske isen for å kartlegge større deler av nordområdene. Fire år senere returnerer ekspedisjonen til Norge etter å ha oppdaget nytt land og tatt mange biologiske og geologiske prøver.

Noen av besetningen på Fram har skrevet beretninger om denne ekspedisjonen, både underveis og i etterkant. Blant dem er Otto Sverdrup med sin rapport Nyt land. Fire Aar i Arktiske Egne fra 1903. Innledningskapittelet skal heretter analyseres i lyset av Nils Magne Knutsens arbeider om reiseskildringer og ekspedisjonslitteratur.

 

Otto Sverdrup – bildet er lånt av Fram Museum. 

 

Analyse av innledningskapittelet i Nyt land. Fire Aar i arktiske Egne (1903)

Forfatteren begynner sin kronologiske skildring i 1896, da han blir spurt av Fridtjof Nansen om å være med til en ytterlig ekspedisjon i polhavet. Sverdrup hadde allerede på den første Fram-ferden (fra 1893-96) vært om bord som kaptein, denne gangen skal Sverdrup lede ekspedisjonen. Han begynner med å skildre forberedelsene og introduserer ekspedisjonens femten medlemmer. I beskrivelsene legger han vekt på individenes erfaring og faglige kvaliteter som kan være nyttige under arktiske forhold.

På side fem begynner så skildringen av selve ferden mot nord. En personlig tone preger rapporten. Sverdrup beretter om ekspedisjonens framgang i en muntlig, uformell stil: «Det er en ganske drøi Ting en slig Udrustning til en Polarfærd. det er tusen Ting, som skal huskes og gjøres og ordnes, før Ankeret lettes; thi naar Stunden er der, maa intet mangle og intet svigte, om en da ellers skal komme frelst hjem og faa noget udrettet» (Sverdrup 1903: 2-3). Ordtak som «hulter til bulter» (5) eller «Der gik […] baade Vinter og Vaar» (3) og direkt tale[1] understreker skrivemåten som muligens tiltrekker et publikum utenfor vitenskapen, mens data og fakter[2] som er innflettet i den flytende teksten, skal tilfredsstille en vitenskapelig leserkrets. I tillegg skildrer han anekdoter, som gir teksten en ironisk letthet:

«Paa Mellemdækket gik Kasser og Kufferter, Zinkbøtter og anden redskab i Rute fra Luvart til Læ under øredøvende Larm, Rop og Hundehyl, og da vi den 6te Juli gik ned for at spise Middag, var Maden udvandret; vi fandt den igjen i Næstkommanderendes Lugar og delvis rundt omkring langs Salonens Gulv og Vægge.» (7)

Siden fortellerstemmen og forfatteren er én og samme person, er det interessant å undersøke måten Sverdrup fremstiller seg selv på. Nansen utnevner ham til ekspedisjonslederen, men det blir tydelig at Sverdrup hverken vil eller har makt til å styre opplegget på egen hånd: «Sammen med Dr. Nansen og mine Redere blev jeg da enig om følgende Rute for den nye Polarexpedition: […]» (1). Nansen er den øverste lederen og heltefiguren mannskapet henvender seg til med stor respekt. Dette viser måten Nansen framstilles på i direkte og indirekte tale: «For Doktoren klagede de over forskjellige Ting […]» (6). Men dette betyr ikke at maktfordelingen påvirker atmosfæren ombord negativt. Tvert imot synes forfatteren at «man følte sig snart som gode Kamerater, og Arbeidet gik med Liv og Lyst […]» (7). Ytringer, for eksempel om styrke, mot og utholdenhet (Knutsen 2007: 175) som kunne etablere hans autoritet som ekspedisjonsleder finnes imidlertid ikke i innledningen til Nyt land.

Drivkraften som står bak Sverdrups – og trolig også andres – interesse i å dra på ekspedisjon på slutten av 1800-tallet, er jakt på ære og anerkjennelse samt en utpreget nasjonalisme. Nasjonalismen uttrykkes flere ganger allerede i innledningen: «Jeg kan ikke sige andet, end at jeg blev glad over det hædrende Tilbud. Paa Kartet der nord var der adskilligt hvidt, som jeg nok kunde have Lyst til at sætte norsk Farve paa» (1). Han minnes gjerne «gamle Norge» (5) og da de seiler rundt Orkney-øyene beretter Sverdrup: «Det gav et Pust af Norge, og jeg har let for at forstaa, at de gamle Nordmænd holdt af disse vakre Øer og nødig vilde give Slip paa dem» (6). I tillegg hevder han: «[…] vi havde det norske Folk bag os […] Derfor lovede vi nok ogsaa hver og en i sit stille Sind, at vi ikke vilde vende tilbage uden at have udrettet saapas meget, at vi ikke gjorde Land og Folk Skam» (6). Dermed understrekes mennenes strev etter ære. Til tross for en slags offentlig press finnes det i innledningskapittelet hverken lidenskapelige naturskildringer eller en eventyrlystig tone som kunne bekrefte hans innsats.

Hvilke elementer utgjør en leseverdig ekspedisjonsskildring?

John Tallmadge, en amerikansk forfatter som beskjeftiger seg med litterære naturskildringer, skriver i sin artikkel «Voyaging and the Literary Imagination» (1979) om reiseskildringens dobbeltkarakter: «It must be both an accurate report and a good story» (Tallmadge 1979).

Nils Magne Knutsen er én av de fremste norske litteraturvitere når det gjelder reiseskildringer, med særlig vekt på Arktis. Han hevder at en god reiseskildring forutsetter at forfatteren tar hensyn både til det personlige og det vitenskapelige i sitt verk (Knutsen 1989). Når det for eksempel berettes rapportaktig om værforholdene, tekniske detaljer og forskningsresultater, mangler teksten en personlig note som hjelper til å bygge opp et forhold til leseren. Samtidig, når forfatteren kun fokuserer på det subjektive, på personer og deres samliv under ekspedisjonen, mangler teksten autoritet og autentisitet med hensyn til vitenskapelig etterrettelighet. Begge deler skulle inkluderes for å gi et sammenhengende bilde av ferden. Det er en «blanding av opplysning og underholdning» (Knutsen 1989: 310) som er idealvarianten av en ekspedisjonsskildring ifølge Knutsen.

Siden ikke alt som skjer under en reise er like viktig, må forfatteren treffe et utvalg av hendelser som han eller hun selv synes å være nevneverdige (Knutsen 1989: 311) og prioritere deres framstilling. På denne måten har forfatteren mulighet til å gjøre sin personlige fascinasjon for ekspedisjonsferden tilgjengelig for leseren. Forfatteren må ha både evnen til å observere og til å skildre det observerte (Knutsen 1989: 308).

Sverdrups story står i dag i likhet med da den ble publisert klart i skyggen til høykvalitative og populære polarskildringer av blant annet Fridtjof Nansen (Fram over polhavet, 1897) og Roald Amundsen. Grunn til det er blant annet at hele ekspedisjonsopplegget virker mindre attraktivt: Det virker som om den andre Fram-ferden ikke har et mål. Mannskapet om bord vil utforske og kartlegge polarstrøkene på måfå og de skal hverken vinne et kappløp eller nå én eller annen vanskelig tilgjengelig plass. Sverdrup skildrer planen for turen som følgende:

Op Smith Sound og Kane Basin, gjennem Kennedy Channel og Robeson Channel saa langt nordover langs Nordkysten af Grønland som muligt for å overvintre og derfra Slædeekpeditioner til Nordspidsen af Grønland og saa langt nedover paa Østkysten, som vi kunde komme. Om Fremstød mod Polen var der ikke Tale. (3)

Ifølge Knutsen er dette ikke en reiserute som trekker leserens oppmerksomhet mot seg.

I innledningen synes Sverdrups tone å være personlig, men vitner ikke om motivasjon eller pasjon i forhold til reisen. Han er drevet av nasjonalisme og jakt på ære, men sett fra dagens perspektiv har Sverdrup og hans reiselitteratur blitt skrevet inn i glemmeboken. Han har aldri fått stor ære eller mye oppmerksomhet for gjerninger som har vært til nytte for vitenskapen eller framtidens forskning.

I innledningskapittelet beretter Sverdrup om ekspedisjonens framgang i en singulativ frekvens som skaper monotoni. Det rapporteres om både vitenskapelige og uvitenskapelige detaljer, men hverken den ene aller den annen side virker troverdig eller overbevisende. Tvert imot synes Sverdrup ikke engang selv å være overbevist over polarferden, heller ikke om sin ekspedisjonsberetning som vi kan tolke ut fra et dagbokinnlegg av ekspedisjonsmedlemmet Ivar Fosheim som skriver at «Sverdrup kvier seg atskillig for skrivingen av boken, og ba om min assistanse hertil» (Fosheim, sitert etter Wærp 2009: 94).

Ekspedisjonslitteratur fra polare strøk er også en viktig kilde til utforsking av kjønnsroller, først og fremst bildet som gis av menn, siden kvinner ikke hadde vært med på ekspedisjoner før på 1930-tallet. Mennene måtte være sterke og modige for å være med på krevende reiser i ishavet. Det ble forutsatt at de hadde «evne til å tåle kulde og primitive leveforhold […] kort sagt alt det man kan legge inn i begrepet overlevelsesevne» (Knutsen 2007: 175). Siden polarekspedisjoner kunne betegnes som et «kvinnefritt mannsfelleskap» (ibid.), «[konkurrerte menn] med menn, og premien [var] de andre mennenes respekt» (ibid.). Når forfatterne skildret begivenhetene fra sin synsvinkel betydde det også at de hadde friheten til å beskrive seg selv og sin posisjon i akkurat dette mannsfellesskapet, som ingen faktisk kunne bevise var sannferdig.

Selvfremstillingen av Otto Sverdrup i Nyt land. Fire Aar i Arktiske Egne er vanskelig å gripe tak i. Han skriver sjelden direkte om seg selv, slik at vi må tolke hans personlighet ut ifra fortellermåten og skildringer av forholdet til andre personer. Han er en ekspedisjonsleder uten en særlig autoritær opptreden som heller ikke skryter av sin egen manndom.

Konklusjon

Som nevnt har Sverdrups Nyt land. aldri fått noe større berømmelse etter publikasjonen i 1903. Det er vanskelig å finne ord for intensjonen bak Sverdrups tekst: Beretningen mangler en narrativ tråd ved siden av den kronologiske rapporten om tekniske detaljer. Den muntlige skrivemåten gjør teksten lettlest og gir den en personlig tone, men fører samtidig til at Sverdrups autoritet som leder svekkes. Sverdrup lykkes i  innledningskapittelet ikke i å gi en autentisk fremstilling av sin personlighet og hierarkisk posisjon. Nyt land kan hverken beskrives som en «accurate report» eller en «good story». Det kan spekuleres om dette er en av grunnene til at Sverdrup og hans verk aldri har nådd så stor popularitæt som Nansens reiseskildringer.

 

---

Fotnoter

1] «Har du endnu Lyst til at komme afsted paa en ny Færd nordover?» spurgte han [Dr. Nansen] mig. «Ja vist vil jeg afsted,» svarede jeg – «om bare Leilighed gives!» (1)

[2] «Brisen steg den 3dje Juli til sterk Kuling af Nordvest.» (6)

---

Litteratur

Knutsen (1989): «‘Avsides inn i eventyret ligg det’. Om reiseskildringer fra Nord-Norge». I: Henning Howlid Wærp (red.): Litteratur i Æventyrlandet. Tromsø: Angelica Akademisk AS, 2013.

Knutsen, Nils Magne (2007): «Barsk og sterk – eller full og infantil? Mannsbildet i norsk polarlitteratur». I: Henning Howlid Wærp (red.): Litteratur i Æventyrlandet. Tromsø: Angelica Akademisk AS, 2013.

Sverdrup, Otto (1903): Nyt land. Fire Aar i Arktiske Egne. Kristiania: H Aschehoug & Co.

Tallmadge, John (1979): «Voyaging and the Literary Imagination» i ExPloration (7/1979).

Wærp, Henning Howlid (2009): «Hva gjør en ekspedisjonsrapport verdt å lese? Om Otto Sverdrups Nyt land. Fire Aar i Arktiske Egne (1903)». I: Johan Schimanski, Cathrine Theodorsen, Henning Howlid Wærp (red.): Reiser og ekspedisjoner i det litterære Arktis. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag, 2011.

---

Skrevet av Melina Berka