Hestvik – Gerður Kristný – Anmeldelse

Elín jobber som lærer, sliter med sterk hodepine, er skilt og mamma til gutten Dóri på 12 år. Nå er hun og Dóri på vei til den lille og sparsommelige sommerhytta hun har arvet etter foreldrene, hytta hvor hun har vært hver sommer siden hun var barn. Hun elsker å være der, men Dóri kjeder seg.
Plutselig står ei jente på fem-seks år utenfor døra. Hvem er hun? Faren kommer for å hente henne, og han viser seg å være Haukur, klassens plageånd fra Elíns tid på barneskolen. Han inviterer dem til sin hytte dagen etterpå.
Elín drar motstrebende, men Dóri vil ikke være med. Utpå kvelden forsvinner Haukurs datter. Snart skjønner de at også Dóri er borte.

– Baksideteksten til boka – hentet fra Aschehoug. 

Leseeksemplar er sendt til oss fra Aschehoug. 

9788203372858

Romanen er oversatt til norsk fra islandsk av Tone Myklebost.

Hestvik er en kort og lettlest roman om et besøk til Elíns gamle feriehytte sammen med sønnen hennes Dóri. Selv om romanen er lettlest og kun spenner seg over ett døgn eller to i handling, er det mye som kommer frem via tilbakeblikk og mye man kan lese seg til mellom linjene.

Romanen begynner med å være litt uskyldig og idyllisk ved at mor og sønn skal dra på ferietur til familiehytta for å komme nærmere hverandre. Boken tar derimot en ganske drastisk vending fra dette første inntrykket underveis. Dette er noe det hintes til hele tiden underveis, allerede fra bussulykken de er vitne til på vei inn til Hestvik. Selv om hovedhandlingen foregår under besøket deres til feriehytta som Elín vurderer å selge for å få pengene, får vi historielinjer til familielivet deres hjemme, sykdommen hun sliter med, hennes avdøde foreldre og hennes gamle skolekamerat og mobber Haukur. Alle disse linjene skaper en spennende historie, med mange små gufs som er ubehagelige. Hva skjedde egentlig med Ketill? Hva har Dóri egentlig gjort? Hva skjedde egentlig på slutten? Romanen ender med ett eneste stort spørsmål, og ingen av disse spørsmålene blir ordentlig besvart.

For meg gjør det ikke så mye at disse spørsmålene ikke blir besvart og at linjene ikke knyttes sammen til en helhet. Denne romanen var både behagelig å lese med hvordan Kristný skriver, og ubehagelig på samme tid pga. alle de små innblikkene i at noe forferdelig har skjedd eller kommer til å skje. Romanen ble for meg en blanding av litt islandsk idyll, familiedramatikk og psykologisk krim? Det åpne spørsmålet på slutten hjemsøker meg, og jeg elsker det. Også islandsk folkeminne. Det er mange referanser til folkeminner underveis og hele fortellingen kan kanskje også leses litt som en?

Dette er en roman jeg tror man kan snakke mye om med andre som har lest den, og som også kan være fin og nyttig å lese en gang til. Eneste advarselen jeg har er at hvis du ikke liker bøker som har mange åpne spørsmål og linjer som ikke fullføres, da er kanskje ikke denne boken noe for deg.

På Goodreads gav jeg den 4 av 5.


 Katrine Tveito

 


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s