Leseeksemplar sendt av Vigmostad & Bjørke. 

Lykkelig mennesker har ikke bikkje av Martine Johansen – 2018 

På Johannes trettiårsdag kommer det store samtaleemnet på bordet. Samboeren Thomas vil gjøre det slutt. Men Johanne vil ikke det. Hun er rotete, uoppdragen og full av påhitt, og blir værende i leiligheten. Thomas føler seg konfrontert av hennes skeive og rusa fortid. Hvordan leve videre, når den ene vil ut og den andre ikke? Bør man bare skaffe seg ei bikkje?

Martine Johansen (f. 1990) er fra Oslo. Hun er medredaktør for det skeive kulturtidsskriftet MELK og en aktiv slampoet. Johansen brakdebuterte med Hvite jenter kan ikke synge blues i 2015. Lykkelige mennesker har ikke bikkje er hennes andre bok.

Omtale av boken fra Vigmostad & Bjørke 

Boken er sendt til oss som et leseeksemplar fra Vigmostad & Bjørke og er en fargebombe av en bok. Slik som omtalen over sier handler romanen om Johanne og hennes kjæreste Thomas som vil gjøre det slutt med henne. Vi får tidlig vite i historien at forholdet deres er ganske komplisert, siden Johanne også er kjæreste med June. Trekantforholdet i boken er en interessant historie og en vinkling som var spennende å lese.

På side 302 filosoferer Johanne om hvordan hun skulle ønske hun kunne få et utdrag av samtalene folk vil ha med henne for å se om det er verdt å investere tid i dem, slik som man kan ved å lese baksiden av en bok: «Det hadde holdt med et utdrag fra samtalene for å vurdere om det er verdt å investere mer tid i dem. Slik som bøker har en baksidetekst, og slik du kan bla i den og velge en tilfeldig side for å vurdere innholdet og språket.» Dette er et tips jeg (eller Johanne) vil gi til deg som leser av denne romanen (og alle romaner). Språket og skrivestilen i denne romanen er spesiell. Johansen bruker en veldig «metaforisk stil» når hun skriver ved at hun bruker metaforiske scenarioer for å gi scenen en dypere mening. Slik som under en telefonsamtale med moren hvor hun plutselig ser for seg at samtalen er under vann hvor det kommer pustebobler ut av telefonen, og hvor hun og mora må dele oksygentank. Til tider er dette for mye for min smak, og kan ødelegge leseopplevelsen min, mens andre ganger fungerer det veldig bra.

I begynnelsen av boka ødela denne skrivestilen for meg. Kanskje fordi jeg ikke var helt klar for den, eller fordi det var for mange ganger hvor jeg ikke tok referansene. Men, fra rundt side 60 og utover komme en hendelse i Johannes liv som er beskrevet på en så intens måte at den fortsatt sitter igjen hos meg. Det var her jeg begynte å like boka. Så hvis du er som meg og sliter litt med stilen kan det være verdt det å gi boka en sjanse i håp om at du også opplever det samme.

Etter dette var boka en fornøyelig leseopplevelse for meg, men mot slutten fikk jeg nye problemer. Som skrevet i omtalen av boka vil Thomas slå opp med Johanne, men at Johanne nekter. Denne prosessen er den største delen av historien og for meg ble den for langtrukken. Den går over mange sider og til slutt ventet jeg bare på vendepunktet. Skilles de, eller forblir de sammen? Når vendepunktet kom ble jeg helt ærlig skuffet. Men, likevel skjønner jeg det, men samtidig føler jeg det ikke passet inn med hva jeg forventet av romanen.

Derfor sliter jeg litt med hva jeg skal si om denne boka. Det er mye bra, og når den «metaforiske skrivestilen» fungerer, så fungerer den veldig bra. Historien frustrerte meg til tider, men jeg liker at den var såpass annerledes. Dette er en bok for deg som har lyst til å lese noe litt annerledes og liker denne type skrivestil. Altså, gjør som Johanne sier, plukk den opp og les litt tilfeldig inni den for å se om dette er noe du kan klare å lese. Dette er ikke boka jeg ville tatt med på stranda for å ha noe lettlest, men heller en bok jeg ville ha lest fordi du er sulten noe nytt.

På Goodreads får den 3 av 5 (3,5 om det hadde vært mulig).

Katrine Tveito