I mars etterspurte vi tekstbidrag om temaet «vår». Sjanger var valgfritt og maks lengde var satt til 2000 ord. Deltakerne kunne tolke temaet slik de ville. Vi har valgt ut frem bidrag som vi vil publisere her på Litt av tiden over tre uker.

Vårt siste bidrag er sendt inn av Ida Marie Bråthen. Hennes tekst har et veldig kreativt språk og god flyt, og viser en annen side av den solfylte og glade våren så mange opplever.

November i mai

Jeg har ikke lagt merke til våren før nå. Klokken er fem og solen skinner fremdeles, jeg har akkurat stått opp. Vanndammene, små hav, nedenfor på parkeringsplassen vitner om snøen som for noen uker siden dekket alt. Alle skråninger hvor det vokser markjordbær i juli. Alle plener og hustak. Fregnene og fargen fra i fjor sommer.

Nå ser alt annerledes ut enn det gjorde da. Trærne har allerede begynt å skyte grønne knopper, og jeg som synes det nettopp ble november. Jeg setter fra meg tekoppen i vinduskarmen og ser bort på haugene med skittentøy på den andre siden av det mørke rommet. Har ikke skiftet på sengen på et par måneder. Rommet er innestengt av sovelukt og søppel. Jeg føler meg uvel, kvalm.

Jeg hadde så mange planer for vinteren. Skulle lese bøker, gro røtter. Vanne dem med te og kjærlighet og pakke dem inn i store skjerf. Når var jeg sist ute av huset?

Lyset og vårluften lokker på meg, men hvor skulle jeg ha begynt? Bare det å ta oppvasken på kjøkkenet ville tatt flere timer, og jeg vet ikke hvor mye lenger jeg orker å stå oppreist.  Napper med meg de vissene blomstene fra bordet, går bort til søppelposen på skapet og kaster dem.

I bakken utenfor dytter grønne spirer opp mot jord og gjørme, forsøker å trenge gjennom. Blomstene klemmer såre kropper frem, ut av sprekker i asfalten. Jeg dytter vinduet opp, slipper vårluften inn og løfter den såre kroppen mot lyset. Det får holde for i dag, tenker jeg. Det er nok, tenker jeg.

Ida Marie Bråthen