I mars etterspurte vi tekstbidrag om temaet «vår». Sjanger var valgfritt og maks lengde var satt til 2000 ord. Deltakerne kunne tolke temaet slik de ville. Vi har valgt ut frem bidrag som vi vil publisere her på Litt av tiden over tre uker.

Neste bidrag er en novelle av Tor Henrik Ulsted. Vi har valgt å publisere denne teksten fordi vi mener Tor Henrik har et veldig kreativt språk og og er god til å binde de forskjellige delene av teksten sammen.

Vinduet

Jeg ser ut av vinduet. Ut på menneskene som løper der nede i dette kraftige regnværet. Piler mot kun et mål; som er å komme seg unna dette uforgripelige og hersens været. Trærne svaier og danner så store buer en skulle trodd de hadde knekt i to. Men de står nå enda og svaier, fram og tilbake. Nå slo lynet ned og jeg begynner å telle. 1001, 1002, 1003, så kom lyden. Betyr ikke det at lynet er tre kilometer der borte? Jeg har nå blitt lært opp til det. Selv med den distansen, føler jeg den. Eller, hele huset rister, så jeg føler vibrasjonene. Tunge, men rolige, ingen fare.

Mobilen vibrerer. Lette og rolige vibrasjoner, gledende. Jeg løfter den opp foran vinduet for å ta bilde, men regnet stopper og været roer seg. Nå står trærne stille, ingen stammer er alene og menneskene går. Bakken er våt etter det øsende været, men alle har heldigvis på seg støvler. Det løper en gutt sprettende ut av et hus. Han er ikke som de andre. Han bruker ikke støvler, tvert imot, han løper kun på sokkene. Jeg følger han forsiktig over vinduet helt til jeg møter en svart vegg. Jeg kan ikke miste denne gutten av synet. Han var unik og fasinerende som turte å løpe rundt på sokkene i denne søla. Jeg løper derfor over til neste vindu. Men ingen er der.

Tilbake til det gode vinduet, sitter jeg igjen og ser ut. Hva er galt med været i denne byen, det er så varierende. Nå regner det igjen. Denne gangen er det uten lyn og torden, og vinden er heller ikke like kraftig som sist. Det er mer avslappende nå. Vibrasjoner igjen. Lette og lyse, fulle av glede. Et bilde viser seg for meg, og bare meg. Et fargerikt bilde som åpner en helt ny verden.

Jeg lener meg tilbake og fortsetter i den nye verdenen. Rommet er helt likt, men utenfor vinduet ligger det noe helt annet enn det som var før. Nedenfor går det mennesker med hverdagslige sko. Himmelen er like klar som dette vinduet foran meg og solen ligger høyt i det blå og stråler ned på dem. Bakken reflekterer noen av strålene fra utsiden og sender dem opp til meg på innsiden. Gjennom vinduet. Det er slik jeg ser nå. Lysegrønne blader, gule enger av løvetannslekta og stiene av sten. Vibrasjonene fra innsiden, det er slik jeg hører nå. Fugler som kvitrer, blad som rusler rolig i vinden og min egen stemme. Med en kombinasjon av utsiden og innsiden, det er slik jeg lukter nå. Pollen som flyr i luften, det varme treverk og rustede sykler som har stått ute hele vinteren. Denne plassen er alt jeg vil ha.

Nedenfor ser jeg gutten igjen. Denne gangen går han barbeint og heller ikke alene. Han holder ei jente i hånden, som også går barbeint. Hun har på seg en kjole som lyser opp det vakre utseende. Han drar henne nærmere og sier noe før han kysser hun på kinnet og stryker henne i håret. Munnen min løfter seg og danner et smil.

Jeg snur meg og ser på klokken. Den er to om natten og jeg begynner å bli irriterende trøtt. Jeg vil ikke legge meg, men må. I morgen er det en tidlig ærend og nattens stjerner ødelegger for meg nå. Derfor ser jeg ut av vinduet en siste gang. Ut på alt det vakre våren starter og tar med seg videre og forstår; her kan jeg ikke være lenger. Jeg må ut i regnet. Åpne øynene mine for hva det egentlig betyr. Være som gutten, han som løp på sokkene selv i søla. For kanskje er ikke regnet egentlig så ille som jeg tror det er.

Skrevet av Tor Henrik Ulsted