I et stadig mer franchise-preget kinolerret, står Marvel som et av de største Hollywood-beistene per dags dato.  Vi skriver 2018, og Marvel Cinematic Universe (MCU) feirer 10-års-jubileum.  Startskuddet gikk i 2008 med Iron Man, etterfulgt av to opprinnelsesfilmer – Captain America (2011) og Thor (2011).  Alle tre møtte hverandre i en storslått spillefilm i 2012, nemlig The Avengers.  Her måtte de sette uenigheter side for å kunne samarbeide, men ikke bare med hverandre.  En neve nye superhelter entret banen – blant dem den kronisk rasende og grønn-pigmenterte Hulken.  Seks år har gått siden da, og film-karusellen vil ingen ende ta.  Utallige filmer, enten heltene er alene eller samlet, har prydet filmlerretet, og planlagte filmprosjekter strekker seg langt ut på 2020-tallet.

Blant dette stadig voksende og svært fargerike spektret av superhelter, er det én av dem jeg vil ta en nærmere kikk på.  Jeg vil nemlig rette søkelyset mot den hårfagre bajasen som bygger sin livsfilosofi på stump vold, drikkekonkurranser og en nært forestående konge-tittel.  Ihvertfall i starten.  Jeg snakker nemlig om Thor, sønn av Odin, tordenguden, han som svinger Mjølne, prins av Åsgard og beskytter av Jorden.  Jeg lurer nemlig på hva som skjer hvis vi setter tordenguden Tor fra de norrøne gudesagaene opp mot kinolerretets Thor, portrettert av det australske øye-godteriet Chris Hemsworth?  Hva er likt?  Hva er ulikt?  Hvorfor?  Hvorfor ikke?

Om du ennå ikke skulle være falt av lasset, er du herved invitert til å følge med meg videre på en lettbeint, komparativ reise til Åsgard, i både ny og gammel drakt!

Åsa-Tor versus Marvel-Thor

De bærer samme navn, har en hammer som heter Mjølne og har som oppdrag å beskytte oss ynkelige mennesker fra farer fjern og nær.  Men er de speilbilder av hverandre?  Absolutt ikke.

La oss begynne med det mest øyensynlige, nemlig utseendet deres.  Ser de sånn omtrentlig like ut?  Nei, egentlig ikke.  Den norrøne Tor blir ofte beskrevet som en brauten, rødhåret kar med langt, rufsete, rødt skjegg.  En kan kanskje tenke seg at Tor var rene pinup-herren for den ideale kriger-look’en i vikingenes tid.  Eksempelbildet av de norrøne karaktertrekkene kan minne ikke så rent lite på Game of Thrones-aktuelle Kristofer Hivju.

 

 

 

Utfra mer moderne standarder, ser Chris Hemsworths inkarnasjon av tordenguden langt mer velstelt ut.  Hvordan kan dette ha seg?  Det er viktig å påpeke at det er en buffer mellom de to framstillingene.  Thor-filmene er først og fremst basert på tegneserie-versjonen av Thor, under Marvels fane.   Han dukket for fullt opp på 60-tallet som en glattbarbert superhelt med blå øyne og langt, blondt hår samt en «bevinget» hjelm.  Tegneserieuniverset er ingen direkte gjengivelse av det mytologiske materialet – heller løst basert.  Man kan derfor spørre seg hvorfor Marvel i sin tid landet på det utseendet som har vart helt ut til overgangen til filmmediet.  Kanskje kan det tenkes at Marvels Thor representerer det amerikanere anser som noe stereotypt skandinavisk?  Det er ikke lett å vite, men noe som derimot er sikkert at en stor prosentandel av oss moderne viking-gutter generelt ikke går med langt, L’Orréal-bølgete hår.  Men de finnes nok.

Av alle gudene som pryder det norrøne pantheon, er Thor desidert den som fortjener tittelen «superhelt».  Skjønt han har et lett-antennelig temperament, er han tross alt Midgard og dets folks beskytter.  Riktignok hjelper de andre gudene også til stadiget menneskene, men har ofte baktanker – med grimme fortegn.  I det henseende er Thor fra mytologien og Marvels Thor ganske like.  Samtidig er det også her de er enda mer ulike enn hva de er rent utseendemessig.  For å si det veldig enkelt: Åsa-Tor er statisk, Marvel-Thor er dynamisk.  Hva mener jeg så med dette?  Det bunner ut i dramaturgien, hvordan hver av deres fortellinger arter seg.  Den norrøne Odinssønnen er konstant på nye eventyr og møter fryktløst utallige utfordringer.  Men samtidig forandrer han seg ikke noe nevneverdig – han forblir den han er.  Det er her Marvels tordengud er annerledes – han utvikler seg.  Begge to begynner som maskuline krigere, men bare i skikkelsen av Chris Hemsworth får han stagget noe av arrogansen til å bli en mer ydmyk beskytter.

Setter man alle filmene Thor har prydet etter hverandre, er det interessant å se utviklingen – en impulsiv kronprins til kongen av et folk i eksil.  Men den første filmen alene viser allerede store utviklinger.  I begynnelsen av Thor fra 2011, er det duket for at Thor Odinsson skal overta tronen til Åsgard.  Dessverre velger en bande jotner samme tidspunkt til å bryte seg inn i et av hvelvene til Odin, uten at de lyktes.  Rasende drar Thor sammen med sin bror Loke og resten av eventyr-kumpanene sine til Jotunheim for å ta hevn.  Odin greier i siste øyeblikk å avverge at konfrontasjonen blusser opp til full krig og drar med seg sønnen og følget hjem igjen.  Vel hjemme har de så vidt tråkket over dørterskelen, før Odin illsint går til verbalt angrep på sin sønn.  Arrogant og med lite gjennomtenkte handlinger som fort kunne ha kastet hans eget folk ut i krig, er Thor ikke verdig tronen.  Han er ikke verdig å være en «gud».  Odin frarøver ham alt, attpåtil hammeren – og forviser sin egen sønn til Jorden.  Der skal han vandre som et ordinært menneske inntil han eventuelt forstår hva som kreves for å bli konge av Åsgard – forstå hvilke egenskaper menneskenes beskytter må ha.

I denne sammenhengen burde vi ta en titt på hammeren også.  I scenen nettopp nevnt, kaster også Odin hammeren Mjølne ned på Jorden.  Men ikke før han har lagt et magisk krav over den: «Whosoever hold this hammer, if he be worthy, shall possess the power of Thor!»  Plutselig går hammeren fra å være et knitrende massestumpingsvåpen til å bli et ganske hendig, dramaturgisk redskap.  Mjølne måler «tempen» på hvorvidt Thor har oppnådd kriteriene som kreves for å oppnå «gudestatus» atter en gang.  Og han gjør jo, lite overraskende, det til slutt, når han er villig til å ofre seg selv for å beskytte de uskyldige.  La oss likevel kikke litt mer på hammeren – har den forandret seg?

Marvels Mjølne, eller Mjölnir, er mer kompakt – i den forstand at den rommer flere av egenskapene til Thors redskaper.  I mytologien må Tor bruke et par snasne hansker, Járngreipr, for å kunne kalle tilbake hammeren etter å ha kastet den.  Denne frisbee-effekten ligger tilsynelatende latent i Marvel-hammeren.  Videre i mytologien bruker Tor et belte kalt Megingjörð som visstnok dobler hans allerede buldrende styrke – noe filmens Thor ikke ser ut til å behøve.  I fordums tid utgjorde hammeren, hanskene og beltet en form for norrøn, hellig treenighet.  Da Marvels Thor ikke prydes med akkurat dette, kan man likevel argumentere for at han opererer med en alternativ treenighet med den «kompakte» Mjølne;  hammeren i seg selv, frisbee-funksjonen og ikke minst – et transportmiddel.  I vikingtiden, da himmelhvelvingen flerret opp av lyn, så de for seg at det var Tor som gikk bananas med hammeren, ridende over skyene i en vogn dratt av geitene Tanngrisnir og Tanngnjóstr.  Denne heller unike farkosten har i likhet med hansker og belter, meldt sitt fravær i Marvels gjenskapning.  I stedet, bruker Thor hammeren, ved å holde i reimen i enden av skaftet, til å kaste den som en slegge i ønsket retning, for så å henge etter i reimen.  Om ikke annet, så er det fortsatt et kreativt transportmiddel, for å ikke si svært miljøvennlig (sett bort fra et krater i ny og ne) med tanke på nullutslipp.  Hint, hint, Elon Musk.

Thors verden

Greit, det var ett og annet om Thor.  Men hva med hans relasjoner?  Hans familie?  Det er mye å ta fra over hele det norrøne pantheon hva endringer angår.  En av de mer øyeblikkelige forskjellene er det faktum at i filmene er Loke, gud av ugagn, Thors bror (adoptert, sådan).  Kanskje ville regissøren av den første Thor-filmen, Kenneth Brannagh, tillegge en liten Richard III-dimensjon til Åsgards hoff.  I den norrøne mytologien er Loke en jotun som blir svært gode venn med Odin.  Så gode venner blir de faktisk, at Loke blir invitert til å bo i gudenes hjem, Åsgard.  I tillegg erklærte de hverandre som blodsbrødre – hvilket anses som et nærmere bånd enn hva deles mellom konvensjonelle brødre.  Så med litt godvilje kan en kanskje kalle Loke for Tors fille-onkel.  I den første Thor-filmen  derimot, viser det seg at Odin tar til seg et lite jotunbarn i slutt-akten av den siste krigen med jotnene i Jotunheim.  Dette jotunbarnet viser seg å være Loke, som Odin forkler som en æse, i håp om at gutten kan en dag bli et brobyggingsprosjekt mellom de to faksjonene.  Loke lever ikke helt opp til disse planene – heller tvert om.  Når avsløringen om Lokes sanne opphav kommer fram i lyset, faller Odin i et slags koma og Loke overtar Åsgards trone.  Som fersk konge inviterer Loke jotnene til Åsgard, med en hjelpesløs Odin som lokkemiddel.  Men Loke ser ut til å ha holdt dem for narr – han dolker dem i ryggen og iverksetter et angrep som har som mål å utslette Jotunheim.  Thor rekker å få stoppet det meningsløse angrepet – hvor Loke velger å bannlyse seg selv fra gudenes hjem.  Da Thor fra starten av var den av dem som var utvalgt som tronearving, var det kanskje sjalusi som lå i grunnen?  Kanskje.  Videre i Marvel-filmene har Loke alliert seg med romvesener og invadert Manhattan, blitt fengslet i Åsgard, hjulpet Thor med å bekjempe svartalver, «faket» sin egen død, utgitt seg for å være Odin mens den ekte Odin har blitt gjemt på Jorden, flykte fra Åsgard sammen med Thor, hjelpe og forråde Thor om hverandre for å til slutt stå på Thor sin side under og etter Ragnarok og Åsgards fall.  Det er et noe ambivalent forhold de to imellom, er det ikke?  Det er i bunn og grunn noe vi ser i mytologien også.  Loke er den som gudene får mest hjelp av – men så er det som oftest han som har stelt i stand problemene fra før av, enten de vet det eller ei.  Loke går derimot for langt når han får Odins sønn Balder drept – og forhindrer ham i å kunne returnere fra de dødes rike.  I mytologien blir Loke fengslet for evig tid under jordens overflate – helt fram til Ragnarok, hvor Thor og Loke står på hver sin side.  Det er noe særskilt tragisk over det hele.  I alle eventyrene Åsa-Tor er igjennom i alle gudesagaene, er Loke nesten alltid ved hans side som hjelper, venn og reisekompanjong.  Kanskje oppsummeres det hele best i en replikk fra Thor: Ragnarok.  I scenen, som interessant nok var improvisert av skuespillerne, sås det tvil om Loke bør tas med på heltenes lag – da det er like sannsynlig at han forsøker å gjøre kål på dem framfor å hjelpe dem.  Thor belyser Lokes natur gjennom en episode fra deres barndom:

[…] There was one time when we were children, he transformed himself into a snake, and he knows that I love snakes.  So, I went to pick up the snake to admire it and he transformed back into himself and he was like, «Yeah, it’s me!».  And he stabbed me.  We were eight at the time (Feige & Waititi, 2017).

Hva med gamlefar Odin?  Den hengte guden, Enøye, Grimnir, Bolverk – sønn av Bor og hersker av Åsgard?  I skikkelsen av Anthony Hopkins er han mektig og streng, men også vis og rettferdig.  Han kan gi faderlige råd med et reflektert og forstående lynne, han kan skjenne sine sønner huden full med et buldrende raseri en hovedgud verdig.  Men han er framfor alt en vis konge som forsøker så godt han kan å forvalte fred i de ni verdener.  I filmene er disse verdene bundet sammen som en kosmisk enhet – en mer astronomisk tolkning av det norrøne verdenstreet Yggdrasil – hvor de ni verdener originalt var situert.  I Thor: Ragnarok får Odin et mer nyansert bilde – her må jeg muligens komme med et SPOILER ALERT!  Det gylne slottet hvor Thor har vokst opp får en kraftig bismak når søsteren Hel dukker opp (som for øvrig ikke er søsteren hans i mytologien … så vet du det).  Det viser seg nemlig at Odin har skjult en vesentlig del av Åsgards fortid: som en brutal, invasjonshungrig krigernasjon som bygget opp den fantastiske gudeheimen på bekostning av lidelsen og plyndringen av beseirede verdener.  Et eller annet sted på denne blodspilte veien fikk Odin en åpenbaring om at dette ikke var veien å gå.  Å hige etter fred, beskytte de uskyldige, vimse rundt med øyelapp og spyd og brøle visdomsord – det var det som var det rette.  Og det er slik han framstår ellers i filmene.  Men har allfader Odin også en slik læringskurve i de mytologiske fortellingene?  Fra krigsherjing til fredsfeiring?  Egentlig ikke.  Litt fra kolonne A, litt fra kolonne B.  Det har vært kriger i mytologien også, f.eks. mellom vanene og æsene.  Men Odin har ikke hatt en pulserende misjon om å underlegge seg alle Yggdrasils verdener.  Likevel er han rimelig invasjonsfiksert – i den forstand å bli invadert.   En spåkvinne forteller hele verdenshistorien i kvadet Voluspå, hvordan den ble til – men også hvordan den vil ende under Ragnarok.  Når alle mørkets krefter har samlet seg, vil det siste slaget stå i Åsgard.  Odin er besatt av å kunne avverge dette.  Og til det skyr gamlefar ingen midler.  I vikingtiden var det å falle på slagmarken det aller gjeveste man kunne gjøre.  Etterlivet ville bestå av å bli innlemmet i Valhall som einherjer.  Her bestod hverdagen av å slåss og drepe hverandre ute på marken på dagstid, for så å bli vekket til live igjen ved kveldstid.  Deretter drakk man seg snydens i Odins hall fram til morgengry – for å gjenta mønsteret i uoverskuelig framtid.  Vel, inntil Ragnarok, mer spesifikt.  Da ville einherjene utgjøre hærskaren til Odin i møte med ondskapens styrker.  Odin jobbet intensivt med å bolstre rekkene av einherjene så mye som mulig.  I mange historier kan Odin dra ned til menneskenes rike, bistå dem i hva enn problemer det måtte være som en hjelpende hånd.  Men så viser det seg ofte at han iscenesetter kriger mellom de ulike menneskestammene for å cashe inn slagne krigere som einherjere i Åsgard.  At man fikk hjelp av Odin, betød som oftest at man ville dø før eller siden.  Av den grunn var ikke Odin så populær blant menneskene som Tor var.  Odin var like skiftende som været – i det ene øyeblikket god og rettferdig, i det andre manipulerende og direkte ondskapsfull.  Loke får ofte stempelet som det sorte får i Åsgards gudegalleri – og jo, mange av hans udåder blir stadig mørkere jo mer man nærmer seg Ragnarok.  Men svært mye kan karakteriseres som ugagn.  Og rampestrekene kommer ofte æsene til gode – som muren rundt Åsgard eller Tors hammer, for å nevne noen få.  Odin derimot har et mye mer gjennomgående mønster av manipulasjon og forræderi med døden til følge.  Odin «Backstabber» Borsson, der altså.  Når man er både himmelgud, krigsgud, skaldegud og dødsgud, så blir det muligens litt for mange baller å holde styr på, selv for allfaderen selv.  Vi som har vokst opp med kaptein Sabeltann som barn vet jo at folk med øyelapp ikke helt er til å stole på.

Odin før og nå vil man kunne argumentere for gjenspeiler hver sin tidsånd, på sett og vis.  I en mer krigsdyrkende og voldelig epoke i Skandinavia, var Odins Valhall alle krigeres ønskede endestasjon, til tross for hans noe ubestemmelige lynne.  I Marvels drakt er Odin en som derimot higer etter freden som mål, i tråd med den moderne tidsånden.  Sett bortfra et og annet raseriutbrudd og noen særdeles mørke hemmeligheter, er Odin mye mer konsekvent og mindre skiftende enn hva man ser i den norrøne mytologien.

Dette gjelder vel for alle karakterene jeg har gått etter i sømmene.  Thor, Loke og Odin under Marvels fane starter ofte kronologisk i den rollen og drakten de er kjent fra i mytologien.  Thor som umoden og voldelig, Loke som en til dels morbid ramp, Odin med en erobringshunger en kunstskole-avslagsmottaker verdig.  Men de vokser og utvikler seg til å bli verdige beskyttere av jorden.  Loke er litt både og.  Men så er det jo Loke.

Dette var som innledende nevnt en lettbeint gjennomgang av Thor og hans verden i ny og gammel drakt.  Denne lille blekka utgjør kanskje heller litt uenergisk plasking i vannoverflaten, mens materialet av eldre og nyere dato er verdig et dypdykk i mye større skala.  Noen tør kanskje begi seg ut med vanntank og scuba-utstyr mens enkelte dedikerte sjeler begir seg ut i en James Cameron-ubåt.  Poenget er, jeg håper jeg har kunnet vekke nysgjerrigheten hos noen av dere.  Og for å blusse opp enda litt mer, kan jeg avslutte med noen små, snedige fakta:

Visste du at Tor hadde to tjenere, Roskva og Tjalve? Visste du at Loke faktisk var far/mor til både Fenris-ulven, Midgardsormen og Hel? (Fødselsdepresjoner, much?)  Visste du at tidlig i Chris Hemsworths karriere hadde han en fast rolle i den australske såpe-opera-giganten Home & Away?

Takk for meg!

Knut A. Hanssen Skagestad

---

KILDER

Brannagh, K. (Regissør) & Feige, K. (Produsent). (2011). Thor. [DVD]. USA: Walt Disney Studios Motion Pictures

Donner calls upon the storm clouds. Illustration to Richard Wagner’s Das Rheingold. [Bilde].

Egerkrans, J. (2017). Norrøne guder. Oslo: Spartacus

Feige, K. (Produsent) & Taylor, A. (Regissør). (2013). Thor: The Dark World. [Blu-ray]. USA: Walt Disney Studios Motion Pictures

Feige, K. (Produsent) & Waititi, T. (Regissør).  (2017). Thor: Ragnarok. [Blu-ray]. USA: Walt Disney Studios Motion Pictures

Feige, K. (Produsent) & Whedon, J. (Regissør). (2012). The Avengers. [Blu-ray]. USA: Walt Disney Studios Motion Pictures

Feige, K. (Produsent) & Whedon, J. (Regissør). (2015). Avengers: Age of Ultron. [Blu-ray]. USA: Walt Disney Studios Motion Pictures

Journey Into Mystery 83 pg5 pn6. [Bilde].

The Avengers # 1. [Bilde].

Thor: The Dark World #1. [Bilde].

Thor: The Dark World #2. [Bilde].

Thor: The Dark World #3. [Bilde].

Thor: The Dark World #4. [Bilde].