To visjoner om den moderne litteratur – Jæger og Hamsun


Da Hans Jæger utgav romanen Fra Kristiania-Bohêmen i 1885, proklamerte han at bokens hensikt var å innlede en moderne norsk romanlitteratur. Verket ble beslaglagt umiddelbart, Jæger ble dømt til fengsel for blasfemi og krenkelse av bluferdigheten. Hans ønske om å innlede en moderne norsk litteratur ble aldri oppfylt. Fem år senere, i 1890, slo Knut Hamsun gjennom som forfatter med boken Sult. Boken ble stående som et veiskille i litteraturen og utgivelsesåret 1890 ble starten på en helt ny litterær periode i Norge, en periode hvor Knut Hamsun briljerte.

Hans Jægers og Knut Hamsuns litterære initiativ på slutten av 1880-tallet har flere påfallende likhetstrekk. Begge leverte hard kritikk mot den etablerte realistiske litteraturen i Norge. De ønsket begge å innføre en ny norsk romanlitteratur, og deres debutromaner skildret rotløse individer i nedre samfunnssjikt. Edvard Beyer har påpekt at Fra Kristiania-Bohêmen satte spor etter seg, spor som er tydelige i Hamsuns Sult. (Beyer, 1975, s.586)

I denne artikkelen vil jeg rette søkelyset mot de to forfatternes programskrifter. Hvilken retning ønsket de to forfatterne å føre litteraturen i, og hvorfor lyktes ikke Jæger med å innføre en ny litterær retning i samme grad som Knut Hamsun?

Hans Jægers fortale til Fra Kristiania-Bohêmen, 1885

Hans_Jæger
Hans Jæger – malt av Sven Jørgensen. Bilde er lånt fra Wikipedia.

Midt i 1880-årene, da realistiske idealer regjerte i norsk litteratur, ble de utfordret og kritisert av en bevegelse av kunstnere og litterater.  Det var «bohemen», en liten, fritenkende skare som brøt med konservative miljøer og den borgerlige moral. Bohemene stilte nye krav til litteraturen. Sosial lovmessighet, subjektivisme og moralsk frihet ble viktige prinsipper.

Sentralt i denne skare, finner vi Hans Jæger. En karismatisk og radikal personlighet som mer enn noen annen la føringer for Kristianiabohemens agenda. Han var aktiv i samfunnsdebatten og kjørte en ideologisk radikal linje i de fleste spørsmål. Det bestående samfunn ble skarpt kritisert. Kristendommen, moralen og det gamle rettsbegrep fikk gjennomgå i særdeleshet. Jæger angrep også datidens store norske diktergenerasjon. (Beyer, 1975, s. 582) Og han hadde et program for den nye moderne litteraturen, som han presenterte i fortalen til sin gjennombruddsroman Fra Kristiania-Bohêmen.. Hvilken retning ønsket han å lede den norske litteraturen i?

Et av Hans Jægers mest typiske personlighetstrekk er hans ærlighet. Fortalen til hans debutroman starter med følgende erkjennelse: «JEG VED, AT DENNE BOG er et monstrum av en bog – literært som socialt. Men desværre, den måtte bli det i begge henseender.» (Jæger, 1997, s. 5) Jæger forklarer at boken er et «litterært monstrum» fordi han selv er uten litterært talent, men likevel så seg nødt til å løse en oppgave han hadde ventet lenge på at skulle bli løst. Nemlig å innlede det han kaller en moderne norsk romanlitteratur. Allerede her kan vi skimte Jægers ideologiske beveggrunner. Hensikten med Jægers litterære gjennombrudd, var kanskje ikke litterær suksess i seg selv, men å modernisere den norske romanlitteratur.

Hva mener så Jæger med at boken måtte bli et «socialt monstrum»? Det måtte den bli, ifølge Jæger, fordi en moderne norsk romanlitteratur var nødt til å innledes gjennom naturalistisk diktning. Og et naturalistisk verk må med nødvendighet bryte, både i form og innhold, med det som «ansees for god social tone». (Jæger 1997, s. 5) Her forstår jeg Jæger slik at naturalistisk dikning med nødvendighet opptar kontroversielle temaer, og har derfor en rystende effekt på sitt publikum.

Hva legger Jæger i begrepet naturalistisk dikning? I fortalen legger han til grunn at naturalisme i hovedsak er deterministisk diktning. Han forklarer at determinismen går ut fra at mennesker ikke kan handle annerledes enn de faktisk gjør, og derfor ikke har ansvar for sine handlinger. Og han trekker slutningen at man ikke med noen moralsk rett, kan sette et menneske ansvarlig for sine handlinger og straffe dem derav.

Gjennom hele fortalen støtter Jæger seg til naturalismen og determinismen. Han legger mye vekt på samfunn, individ, moral og ansvar.  Et av hans hovedpoenger er at individet føres inn på umoralske veier, betinget av samfunnets omstendigheter, og at det derfor er samfunnet og borgerskapet som har skylden for elendigheten. Han ønsket at litteraturen skulle skildre denne elendigheten slik at borgerskapet skulle forstå hva deres moral frembrakte. Og at de på den måten skulle få medlidenhet til samfunnets ofre, for så å oppgi «sin gamle, fordærvelige individualistiske moral».

Og hvem var disse samfunnets ofre? Det var bohemene, Jægers egen skare av mennesker, «fremtidens fortidlig fødte børn, dens første utsæd, mændene med de store behov, fremtidsbehovene, der først kan tilfredsstilles under friere, rigere og skjønnere samfunnsformer». (Jæger, 1997, s. 11) Jæger mente at bohemenes behov ikke kunne tilfredsstilles i det samfunnet de levde i, og at de derfor ble drevet til «usædelighed». Livet deres var dømt til å gå under. «håbløsheden stiger til fortvivlelse, og selvmordstanker legger sig rugende over dem». Han ville reise en kamp mot det han kaller «de tre gigantiske granitklosser»; kristendommen, moralen og det gamle rettsbegrep. Og for å innlede denne kampen, måtte det skrives bohemlitteratur. Det er oppgaven Jæger så seg nødt til å løse. Å innlede en ny moderne romanlitteratur som kjemper de undertrykte bohemenes kamp mot samfunnet. Han avslutter fortalen med samme beskjedenhet som i innledningen. «Jeg har kun én sorg-: at jeg ikke kunstnerisk skal ha magtet min oppgave såpas, at denne bog virkelig blir en begyndelse.»

Jæger forklarer altså at den deterministiske forfatters oppgave er å ta et «forkrøplet exemplar av arten», som lever i strid med den herskende moral, og vise allmenheten at det er samfunnsordenen som er årsak til individets undergang.

Knut Hamsuns «Fra det ubevidste Sjæleliv», 1890

800px-Hamsun_bldsa_HA0341
Knut Hamsun. Foto: Anders Beer Wilse/Nasjonalbiblioteket. Lånt fra Wikipedia.

Artikkelen «Fra det ubevidste Sjæleliv», kom på trykk i etterkant av Sult-utgivelsen sommeren 1890. Noen litteraturvitere mener at Hamsuns litterære synpunkter etter utgivelsen av Sult hadde som formål å forklare det utradisjonelle ved boken. (Farsethås, 2002, s.50) Dette svekker imidlertid ikke artikkelens styrke som programskrift. Dessuten har andre litteraturvitere avfeid at Hamsuns litterære program kan brukes som en nøkkel til å forstå Sult. Jørgen Haugan skriver at «Man blir ikke klokere på romanen av å lese «Fra det ubevidste Sjæleliv». Tvert imot, det er mer sannsynlig at man blir enda mer forvirret.» (Haugan, 2004, s.94) Som Knut Hamsun selv, er artikkelen subjektiv, kompleks og slagkraftig. Men hvilke krav stilles egentlig til litteraturen i artikkelen «Fra det ubevidste Sjæleliv»?

I artikkelen setter Hamsun opp et forslag til en ny retning i litteraturen, og i én setning formulerer han kjernen i sitt litterære program: «Hvad nu om Litteraturen i det hele taget begyndte at beskjæftige seg lidt mere med sjælelige Tilstande, end med forlovelser og Baller og Landture og Ulykkeshændelser som saadanne?» (Hamsun, 1994, s.16)

Hva skulle så litteraturen beskjeftige seg med, om ikke landturer og ball? Hamsun ønsket irrasjonalitet og psykologiske abnormiteter, og han illustrerer dette med en rekke slagkraftige metaforer. Han snakker om «sælsomme Nervevirksomheder, Blodets Hvisken, Benpibernes Bøn, hele det ubevidste Sjæleliv.»

Hamsun ville at litteraturen skulle ta for seg menneskenes sjeleliv, og med dette følger et av hans mest forfektede prinsipper, nemlig å gå vekk fra «typene» i litteraturen. Han skriver at dette kan gå på bekostning av publikums interesse, men til gjengjeld vil litteraturen svare til sinnslivet hos det moderne mennesket. Han ønsket altså en litteratur som tok for seg den menneskelige psykologi i dypere forstand enn hva som var vanlig, og støtter argumentet på at det svarer til virkeligheten.

Mot slutten av artikkelen henviser Hamsun til indre psykologiske trekk hos ulike diktere. Han nevner at Heinrich Heine skal ha skal ha hørt vingeslag over seg når han skrev, en irrasjonell menneskelig handling fra en roman av Turgenjev, og en uforklarlig sansetilstand hos Bjørnson. Hamsun forklarer at eksemplene viser hvordan menn med friske hjerner kan falle bort til disse hemmelige bevegelser. Det var «fine ømtaaligt rørlige Sansebevægelser på spill» i disse forfatternes indre.

Etter å ha nevnt disse sinnstilstandene hos de ulike forfatterne, forklares de som ubevisste fornemmelser av vesenslektskap med naturen. Og han legger til en personlig bekjennelse. Han skriver at «Der skrives just i disse Dage om en ny «Sygdom»: Kærlighed til Solen.». Han skriver at han tror bokstavelig på denne sykdom, som han selv har opplevd. Han refererer til et brev som han skrev til Erik Skram julen 1888. (Næss 1994, s. 97) I brevet forteller Hamsun om denne kjærligheten for lys som et utbrudd av galskap, som endte med at han satt fyr på gardinene sine. Og han at dette er temaer som han ikke tør å fortelle folk om. Men i artikkelen hever Hamsun sin «solgalhed» opp til noe større. Også den blir et uttrykk for slektskap med naturen, «denne Kærlighed til Solen er den samme navnløse Anelse af Blodforvantskap med Alskabningen.» (Hamsun, 1994, s.18)

Hamsun betrakter altså disse fine sjelelige rørelsene som noe ekstraordinert. Både hos han selv og hos de nevnte forfatterne. Han løfter fornemmelsene opp til noe større, noe for diktere og for «de finest mærkede mennesker». (Hamsun, 1994, s. 18)

For å oppsummere: Hamsun mente at det moderne mennesket på slutten av 1800-tallet levde et «anstrengt tankeliv» og at menneskesinnet er komplekst og sammensatt. Dette dype indre livet, kan påvirke menneskers adferd og slå ut i irrasjonelle handlinger. I følge Hamsun ble ikke disse uforklarlige fenomener og sjelelige virksomheter gjenstand for litteraturen. Den litterære tradisjonen svarte derfor ikke til virkeligheten. Han ønsket altså at litteraturen skulle fokusere mer på det indre tankelivet hos enkeltmennesket, enn på ytre begivenheter.

Hvorfor lyktes ikke Jæger?

På bakgrunn av lesningen av de to litterære programmene kan vi spørre oss; Hvorfor lyktes ikke Hans Jæger med sin fornyelse av litteraturen, i samme grad som Knut Hamsun?

Da Jæger presenterte sitt litterære program, hadde allerede naturalismen slått rot som litterær retning i norsk litteratur. Jæger radikaliserte et på forhånd utformet litterært program. Han innskrenket naturalistisk diktning til å ta for seg livene til en liten samfunnsgruppe. Han krevde at det måtte skrives «bohemlitteratur». Naturalismens krav om virkelighet blir også radikalisert gjennom Jægers prinsipp om «å skrive sitt liv». Jeg vil si at disse begrensningene Jæger setter til litteraturen, svekker programmets mulighet for å bli realisert på et bredere plan.

Hamsuns program står mer på egne ben. Hans veldige fokus på det indre, og neglisjeringen av ytre begivenheter, viker tydelig bort fra den etablerte realistiske litteraturen. Det Hamsun savnet i litteraturen, det indre hos enkeltmennesket, var kanskje en mangelvare i litteraturen på 1880-tallet. For Hamsuns visjoner viste seg å stemme med utviklingen. En dreining mot «flere sjælelige Tilstander», var kanskje uunngåelig.  I Sult ble dette presentert så demonstrativ tydelig, at boken blir et skoleeksempel på 1890-tallslitteratur.

Det er neppe tilstrekkelig å forklare hvorfor Hamsuns visjoner slo gjennom, uten å se nærmere på de litterære bidragene hans fra 1890-tallet. Også i forklaringen på at Jægers visjoner aldri slo gjennom, bør hans litterære bidrag undersøkes. Verkene er ikke i fokus i denne artikkelen. Men jeg kan nevne at når det gjelder verket Fra Kristiania-Bohêmen, så mener jeg at romanen, i sin form og med sitt samfunnsmessige budskap, ikke er nyskapende nok til å innlede en ny norsk romanlitteratur. Sult derimot, bryter tydelig med tradisjonen, og det gjøres med en så overbevisende litterær kvalitet at verket blir starten på en ny litterær periode.

Men det er likevel noen aspekter ved Jægers programskrift og hans verk som peker mot det litteraturhistoriske bruddet i 1890. Visse trekk, særlig subjektivismen og fremmedfølelsen skaper tydelige linjer frem mot 1890 og Sult. Så på tross av sitt klare naturalistisk preg, vil jeg hevde at Fra Kristiania-Bohêmen kan sees som et forvarsel til 1890-tallslitteraturen. Antakelig er det dette Beyer mener med at verket satte spor etter seg, som er tydelige i Hamsuns Sult. (Beyer, 1975, s. 586)

– Franz Rose Bengtson

 

Litteraturliste

 

Beyer, E. (Red.) (1975) Norges litteraturhistorie (Vol. 1-6) Oslo: J. W. Cappelens Forlag.

Beyer, E (1975) Bohêmen. I Norges litteraturhistorie (Vol. 3 s. 574-591) Oslo: J.W. Cappelens Forlag.

Farsethås, A. (2002) Psykologiske og estetiske idealer. Om Hamsuns bruk av «det ubevidste Sjæleliv», samt en lesning av Sult. I E. Arntzen (Red.), Hamsun og 1890-tallet. (s.49-75) Hamarøy: Hamsun-selskapet.

Hamsun, K. (1994) Fra det ubevidste sjæleliv. Halden: Gyldendal norsk forlag.
Kan leses hos Nasjonalbiblioteket. 

Haugan, J. (2004) Solgudens fall: Knut Hamsun: En litterær biografi. Oslo: Aschehoug.
Kan kjøpes hos Tanum – 2006 versjon. 

Jæger, H. (1997) Fra Kristiania-Bohemen (Vol. 1-2) Gjøvik: Den norske bokklubben.
Kan leses på Nasjonalbiblioteket. 

Næss, H. S. (1994) Knut Hamsuns brev: 1879-1895 Oslo:Gyldendal Norsk Forlag.
Kan leses hos Nasjonalbiblioteket. 

Rottem. Ø. (1994) Det ubevisste i tale. I K. Hamsun Fra det ubevidste sjæleliv. (s. 89-95) Halden: Gyldendal Norsk Forlag.

 


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s