Den bekymrede generasjon

Stefan Kjerkegaard – lektor ved Aarhus universitet, skriver i sin artikkel fra Dansk Noter 3/2015, Ti teser om den danske samtidslitteratur, at den danske samtidslitteraturen er preget av «den bekymrede generasjon», hvor han sier at dagens skribenter skriver med en henvendelse i og med verden, og at de ikke vender seg mot verden. At de ikke vil undergrave empirismen, altså forskningen som er blitt gjort på de aktuelle temaene de vil skrive om, men heller fornye den via litteratur.

Og en ting som denne bekymrede generasjonen bekymrer seg for, er problemer tilknytta kropp, kjønn og identitet. I dag ser vi ofte mediaoppslag som handler om disse temaene, og som stadig er under debatt. Nå har ikke jeg så veldig god oversikt over hva som skjer i dansk media, så jeg tar også med noen eksempler i fra norsk media. Problemene innenfor denne tematikken vil jeg påstå er mer eller mindre allmenne problemer i den vestlige verden.

Et forbund af celler 

Louise Mønster skriver i sin artikkel Et forbund af celler fra 2013 at noe som kjennetegner dansk samtidspoesi er et markant fokus på kropp, kjønn og identitet. Hun skriver videre at det også ofte er et brudd med de klassiske forventningene til den lyriske sjangeren. Hun understreker likevel at det er ikke første gang det har vært et kroppslig fokus, men at det også skjedde under den eldre forfattergenerasjonen med Pia Tafdrup, Merete Torp osv., og at dikteren Erik Skyum-Nielsen kalte det da for «kropsmodernisme». Men hun mener at dette kroppslige fokuset skiller seg fra nåtidens, hvor:
«[…] de aktuelle afsøgninger er mere pågående og direkte, at de udtrykker sig i et hårdtslående sprog og på baggrund af en mere inklusiv forståelse af det poetiske.» s. 64. Og så avslutter hun med at den eldre generasjonen, med Tafdrup, har gått veien bort i fra kroppen, mens den yngre samtidsgenerasjonen har gått nærmere inn på kroppen. Dette mener hun viser hvordan spørsmål om kropp og kjønn trenger seg på når man er ung, men beveger seg bort når man blir eldre.

Og i tillegg til at kroppen trenger seg på når man er ung, mener jeg også at i dagens teknologiske samfunn så trenger den seg ekstra mye på. I dag har vi mye større, og lettere tilgang til andres kropp. Både via medier og sosiale medier. Hver dag får vi se og høre om hvordan kroppen skal være, eller ikke være. Hvem vi skal være, eller ikke være. Dette foregår i større grad og på andre måter enn før pga. teknologiens nyvinninger. I dagens samfunn ser vi mange som prøver å bryte tabuer og kjønnsnormer på forskjellige måter. Slik som:

Her har jeg tatt med noen eksempler på hvordan vi snakker om kropp, kjønn og identitet i media i dag. Først Line Elvsåshagen som lager program på TV om kroppen for å få kvinner til å føle seg mer vel med sin egen kropp, blogger Kristin Gjelsvik som går ut i media og sier hun ikke vil ha barn, som fortsatt den dag i dag er et tabuemne, og til slutt et klipp i fra Tv2 i Danmark hvor kvinner går i mot ideen om «bikinikroppen» som alle strever etter.

Vi ser det også i sosiale medier, både hos kjente og mindre kjente profiler. Her har jeg med eksempler i fra skuespilleren Ulrikke Falch  sin Instagram, som er kjent fra Skam, og som er en tydelig forkjemper for jenter. Her har hun eksempler både på hvordan reklamer ofte er unødvendig seksualiserte, og det andre er hvordan hun gjør narr av hvordan kjendiser portretterer seg selv i sosiale medier, og samtidig heller viser jenter et sunt og normalt bilde av kropp.

Så slik ser vi at den bekymrede generasjonen bekymrer seg altså for problemer innenfor tematikken kropp, kjønn og identitet.

Konvensjonen kjønn 

Mønster skriver at Judith Butler (Bodies that matter, 2009) som blant annet har fokus på forskjellen mellom biologisk og sosialt kjønn, har påvirket hvordan kjønn tematiseres i litteraturen: «Det er en tilgang, hvor der gøres op med forståelsen af det kvindelige og mandlige som apriori, væsensforskellige og veldefinerende størrelser, i det det modsat fremhæves, at køn er sammensatte, fleksible former, der bliver til gennem performative praksisser.» s. 70. Dette tolker jeg som at i dagens litteratur og lyrikk så er det mer utforskning og utfordring av de etablerte kjønnsnormene, og dette er noe jeg finner igjen i Olga Ravns diktsamling, som jeg vil se nærmere på lengre nede.

Som en oppsummering skriver Mønster:

«Og her tegner der sig ikke blot et klart billede af, at krop, køn og identitet er rykket i centrum for værkerne og danner vigtige felter for poetisk udforskning og refleksion. Det er også tydeligt, at de traditionelle forestillinger om det mandlige og kvindelige er under ombrydning, og at kroppens og materialitetens betydning betones frem for sjælelige registre, ligesom der er en tendens til nedbrydning av genrer og herunder en radikal eksperimenteren med poesiens udtryksformer og grænser.» s. 78

Altså at en tendens i dansk samtidslyrikk er at kroppen, kjønnet og hvem vi er i samfunnet og med oss selv er rykket frem i forgrunnen for den tradisjonelle lyrikken som var mer fokusert på jegets følelser og tanker.

Olga Ravn – Jeg æder mig selv som lyng – pigesind – 2012 

 

Olga Ravn er 26 år når hun debuterer med denne, og undertittelen referer til Tove Ditlevsens debut fra 1939 – Pigesind. Pigesind fra 1939 står i stor kontrast til Ravns pigesind fra 2012. I en anmeldelse av Ravns debut skriver Erik Svendsen fra Jyllandsposten treffende:

 «Og sandt er det, at meget hænger på et pigesind. Sammenlignende studier mellem Ditlevsen og Ravn vil vise, at der er sket meget på den front. Litteratur er en særlig historisk kilde, og Olga Ravn demonstrerer, at pigen af i dag er gjort af et ganske andet stof end på Ditlevsens tid – ud over, at den sociale baggrund også gør sit til, at Ravn og Ditlevsens pigesind virker som to livstykker, der befinder sig på hver sin klode.»

Dette passer fint inn med Mønsters poeng som er nevnt tidligere om at det er et annet fokus på kropp, kjønn og identitet i dag, enn før. Bedøm selv ved å lese Tove Ditlevsen, her i en samleutgave, hvor dikt fra Pigesind er på de første sidene. 

Jeg æder mig selv som lyng  er delt opp i 9 deler med flere dikt i hver del. De to diktene jeg skal se nærmere på er fra delen Front is matter.

Front is matter. 

Først vil jeg kommentere tittelen på delen. Front is matter. Mønster kommenterer i sin artikkel at Front is matter alludere til mater = mor, og dermed moderskabets materialitet, og hvordan hun sier noe om hvordan det er å være kvinne og mor. Men jeg mener det er mest av alt bare er kvinnekropp, og ikke med fokus på moderskap.

Hele denne delen er gjennomsyret av betraktninger om kroppen, og med mange indirekte referanser til legen Astley Cooper, som ho har et langt dikt om på slutten av delen. Han forsket på blant annet melkekjertler, testikler og brystvorter.  Baksida av boka er også en referanse til han, siden han samlet på brystvorter fra barn til voksen, i sitt vitenskaplige arbeid. Diktene i delen tilnærmer seg kvinnekroppen og vitenskapen på en helt særegen måte, med et hovedfokus på brystet og dens melk.  Melk er også et motiv Mønster skriver at går mye igjen i denne lyrikken.

Men jeg mener at tilnærmingen ikke er i moderskapets forstand, men heller det motsatte, og diktet jeg skal nærlese etterpå viser en tydelig negativ holdning til moderskap. Jeg mener at Front is matter heller alluderer mot det at kvinnekjønnet ikke er moderskap, men at det heller bare er vev og kropp, og du kan gjøre hva du vil med det. Du trenger ikke å være mor, bare fordi du kan, og dette speiler det nye fokuset på identitet.

Nærlesing av  «ved floden» og «uterus». 

ved floden

Diktet foregår egentlig over to linjeskift, første linje er ved floden i kursiv, og resten i vanlig skrift, men ingen store bokstaver selv om det er punktum. Resten av diktet videre er som et slags avsnitt. Dette gir en veldig prosaisk stil, likevel er det ikke prosa. I prosa ville vi ha hatt koblede setninger og en fortellende struktur, men her er det mer som enkeltstående setninger/linjer. Hvis hun hadde brukt linjeskift etter hvert punktum ville vi fått et dikt som ligner mer et tradisjonelt dikt, men setningene er likevel ikke sammenhengende.

I dagens samfunn er det et stort og kjent problem at kvinner seksualiseres unødvendig. Slik som i Falch sin Instagram-post av en Dolce Gabbana reklame som er helt tydelig seksuell, men hvorfor må den være det? Og hvordan Falch også viser seg lettkledd, men ikke som et seksuelt motiv. Dette er noe jeg finner igjen i Ravns dikt. «da han greb efter hendes bryst, var det som at røre et ansigt.» her tenker vi fort at det at han griper etter hennes bryst betyr en seksuell akt, siden det er normalt er sett på som en seksuell handling. Det Ravn altså gjør er å snu på det, hun avseksualiserer det; det å røre kvinnens bryst er å røre henne, kjenne henne, bli kjent med henne; hennes ansikt, hvem ho er. Her er ikke kvinnen et seksualobjekt, hun er en person. Samme eksempel finner vi på første linje; «likegyldigt hvor meget han forsøgte at penetrere kroppen med sin videnskab», her har vi ordene penetrere og kroppen, men igjen ikke som en seksuell akt, men med vitenskap, med sinnet. Altså bruker hun det typisk seksuelle, ut i fra våre konvensjoner, og setter det inn i en ny kontekst, som ikke er seksuell. Dette mener jeg demonstrerer det Mønster skriver om at dagens generasjon har en nærme tilnærming til kropp, kjønn og identitet, men også en annen tilnærming enn tidligere.

Siste linje; «himlen havde den samme farve som en mands areola mammae», altså en manns brystvorte, viser også til en helt annen bruk av poetisk språk. Hvor hun igjen tar noe kroppslig, og typisk seksuelt, og bruker det på en helt ny måte som et bilde på solnedgang.  Dette er et veldig kreativ språk, og et bilde jeg aldri har vært borti før, som igjen da viser en ny type tilnærming til språket og tematikken enn før.

— uterus

 

Diktet er kort og konsist, med en blanding av engelsk og dansk. Diktet går over to strofer, og har rytme i hvordan det er gjentakelser, men er ellers i veldig fri form. I diktsamlingen ellers skriver Olga Ravn også om abort, og jeg leser dette diktet både som beskrivelse av fødsel og abort.

Det som er mest påfallende med dette diktet er de tre siste verselinjene som gjentas. «labour in the dissecting room». Dette blir oversatt med fødsel i dissekeringsrommet. Dette er en stening som sier utrolig mye, og som også sier det veldig bra. Igjen har vi en veldig kreativ bruk av språket. Hun stiller her fødsel på lik linje som når noen dissekeres etter at de er døde. Da blir jo magen kuttet opp og organer høstes ut, og dette kan sammenlignes til et keisersnitt hvor barnet tas ut. Det er makaber og for mange provoserende sammenligning, men en som også gir mening, inngrepene foregår jo nesten på samme måte. Dette viser igjen også til det Mønster skrev om at diktene innenfor denne tematikken ofte har et hardtslående språk og er eksperimenterende. Språket her treffer en nerve.

Hele diktet oser av en negativ holdning til fødsel, slik som første linje, «uterus uterus, det tror jeg ikke», som blir en slags fornekting av livmora, som igjen belyser det jeg tidligere har hevdet om hvordan kvinner i dag fortsatt må forsvare seg selv hvis de ikke vil ha barn. Dette diktet trosser de vante kjønnsnormene vi har om at kvinner skal bli mødre, og vil bli mødre, bare fordi de har en livmor.

Diktet kan også leses som en abort, hvor «fødslen» er at de tar ut fosteret før tiden, som igjen alluderer til en dissekering, siden fosteret da er dødt.

Oppsummering 

Oppsummerende kan vi si vi ser en tendens i dansk samtidslyrikk at den har en sterk og annen tilnærming til kropp, kjønn og identitet, som skiller seg fra lyrikken før. Vi ser det i form av tematikk, slik som at det er en utfordring av etablerte kjønnsnormer, om seksualisering, og både individuell og sosial identitet, men også i hvordan det skrives om det, i et hardtslående språk, med nye og kreative bilder, og nye former. Vi ser også at lyrikken speiler samfunnsproblemene.

Katrine Tveito

---

Pleier du også å lese i gratisbladene på toget eller bussen? Har du funnet noe interessant i et av de? Det gjorde Melina, og hun har skrevet et fint innlegg om akkurat det. Det kan du lese her.