Det er den fjerde januar et sted mellom Hamburg og Flensburg. Jeg er på vei tilbake til Kristiansand etter juleferien og sitter på en av DSB sine tog. I setelommen foran meg gjemmer det seg desemberutgaven av Ud & Se, DSB sitt tidsskrift for folk som meg som innimellom kjeder seg på togreisen. Bladet informerer om gamle og nye filmer med Københavns jernbanestasjon som kulisse, om en ung dansk boksestjerne og forklarer hvordan anti-ice-anlegg på danske togspor virker. Og på side 41 finnes rubrikken «Poesi» og «Månedens digt skrevet af Cecilie Lind».

Siden jeg har en del timer foran meg på toget tenkte jeg å bruke litt av tiden til å skrive ned noen tanker om diktet.

Diktet dreier seg tematisk om mennesket og sin omverden, både i nåtiden og i framtiden. Det lyriske jeget filosoferer over hvordan livet til et nyfødt barn kommer til å se ut. Barnet er ikke bare et barn, men står for generasjonene som kommer. Dermed tar diktet opp en aktuell diskusjon.

Hvor bevisste er vi egentlig over det store ansvaret vi har overfor våre barn og deres framtid? Her tenker jeg først og fremst på bevaringen av planeten vår som livsrom, truet av den globale oppvarmingen. Hvor begynner det ansvaret og kan en enkelt person overhodet oppnå en endring når det fortsatt er altfor mange som ikke bryr seg?

Siden jeg sitter på toget er selvfølgelig det første eksempelet som faller meg inn og som uten tvil påvirker utslipp av farlig drivhusgass, luksusen til å reise rundt i verden. Vår atferd bidrar til oppvarmingen av jordkloden som fører til endringer i klimaet. Er det virkelig nødvendig å dra på cruise til Arktis for å se isbjørn i sine naturlige omgivelser før isen under deres føtter har smeltet fullstendig? Er vi beredte til å investere tid og penger i en buss- eller togreise i stedet for å hoppe raskt på et fly som utstøter enda mer klimagass?

I et brev ber det lyriske jeget i Cecilie Linds dikt den implisitte leseren «fuld af angst og uro» om forlatelse for ikke å ha tatt nok ansvar. Brevet henvender seg til noen som ikke ennå er født. Kanskje er det jeget som venter et barn og derfor uttrykker sin redsel? Verselinjen «Jeg stjæler et hjerte og introducerer det til verden» kan tolkes slik.

Uansett bryr jeget seg om «verden efter mig». Selv om vi forlater denne verdenen på et tidspunkt burde vi sørge for at de som kommer etter oss faktisk har et sted å leve i. Jeg mener at det lyriske jeget tydelig henspiller på klimaendringer når det sies «jeg løber tør for vinter, og går bort for at give efter for foråret». Tenk også på flom og storm som oftere og med kortere avstand kommer på besøk. Burde vi ikke oppfatte dette som et varsel?

Videre leser vi om «et nyt skrig som mine egne lunger ikke kender, som ingen grenser kender». Det har vært og det vil alltid være utfordringer, men jeget er redd for at de blir større fra år til år. Grensene utvides fram til omfanget ikke lenger er kontrollerbart av oss mennesker.

I brevet synes ordene til å strømme ut av den usikre stemmen som dog lover en eller annen form for fremtid som også har plass til drømmer om kjærlighet og mulighet til utfoldelse. Men særlig den andre halvdelen av diktet overskygges av unnskyldningen. Tross alt har jeget viljen til å endre noe. Jeget skal sørge for en ny generasjon av kjempere for planeten vår: «jeg kommer dig i møde, / så godt som jeg kan, så godt som sød og vagtsom, med alle de næb i / ærmet jeg kan bære at gøre klar, som en ægte mor».

Det er godt og viktig at miljøtematikken får større plass i samtidslyrikk. Og det er godt at Cecilie Lind sitt dikt har fått plass mellom armbåndsur- og bilreklame i Ud & Se på tog i Danmark.

Melina Berka