Diktanalyse «Blå valmuesøster – Tibet» (Øyvind Rimbereid)

Rimbereid Herbarium ForsideI 2008 ga Øyvind Rimbereid ut sin fjerde diktsamling med tittel Herbarium. Begrepet har han lånt fra biologien: Et Herbarium betegner en samling av konserverte, mest tørrede planter eller plantedeler, blomster og urter. Diktene i Rimbereids samling bærer navn på ulike blomster. Sammenhengen mellom enkeltdiktene og diktsamlingens navn er åpenbar – sett utenfra framstår diktsamlingen som enhet. Noe som imidlertid ikke er åpenbart ved første øyekast, er at Herbarium er en samling av engasjerte dikt. Rimbereid benytter seg av forblommet språk i bokstavelig forstand: I hvert enkelt dikt beskjeftiger det lyriske jeget seg med en politisk hendelse og tar opp konflikter i for- og nåtid, øver ikke minst samfunns- og systemkritikk gjennom «blomsterspråk».

Diktet «Blå valmuesøster» er en allegorisk skildring av Tibets politiske situasjon opp gjennom historien, noe som antydes allerede i undertittelen «Tibet». Det legges særlig vekt på avhengighetsforholdet mellom Tibet og Kina og det tibetanske folkets opprør mot den styrende makten.

Diktet består av fire strofer med henholdsvis ti, tretten, sju og åtte verslinjer. Rimbereid bygger opp diktet i en slags bunden form, men bryter med det tradisjonelle typografiske oppsettet idet han rykker inn enkelte verslinjer. Diktet mangler fast metrum, likevel dominerer to- og trestavelsesord i troké og daktylusstruktur og danner en rytmisk klang med fortløpende karakter. Denne forsterkes av hyppig bruk av enjambement og allitterasjoner som «britiske bedet», «lik et litt», «Tibets trofaste» og «lengsel for lengst». Hvorfor Rimbereid velger å framheve akkurat disse frasene med bokstavrim, skal nærmere undersøkes i løpet av analysen.

Språket kan beskrives som patetisk, noe som ytrer seg i bruken av adjektivkonstruksjoner som f. eks. «det fullstendige livet», «sherpaens værslitte kinn», «skjelvende våken» og «Tibets trofaste jadesjøer». Syntaksen har et parataktisk preg. I tillegg bruker Rimbereid en rekke konnotasjonsrike ord og bildespråk. Denne kombinasjonen fører til at diktet ved første lesning er vanskelig tilgjengelig på språknivået. Tegnsettingen og bruken av spørsmål og utrop hjelper derimot til å ikke miste oversikten i kompleksiteten av ordvalg og syntaks. Siden diktet avdekker et tidsforløp, brukes både presens og preteritum (og preteritum perfektum i ett tilfelle: «for lengst var blitt ett»).

11417382_394067300718636_1357081491_n

Diktets sentrale motiv er en blå valmuesøster. Blomsten tilhører valmuefamilien (Meconopsis) og er opprinnelig hjemmerhørende i Himalayaområdet. Én av de ca. 40-50 kjente artene har blitt dyrket i Europa, etter at den engelske biologen Frank Kingdon-Wood hadde samlet frø av en blå Meconopsis i Tibet i 1924. Lest som allegori står valmuesøsteren for Tibet og det tibetanske folket. I poetiske bilder framstiller Rimbereid valmuesøsterens, altså Tibets, tilværelse i for- og nåtid.

Tibets nåværende politiske situasjon innføres med metaforen «en blå valmuesøster i armene til en rullestol». Rullestolen, som er begrenset i sine bevegelser og handlingsmuligheter, gjenspeiler Tibets politisk avhengighet av Kina. Hvis man oppfatter ettermiddagen som en fase i livsforløpet, ligger det nært å tolke «ettermiddagstreet» som en slags «livets tre». Dermed skapes en referanse til den i Kina hjemmehørende Orienttuja, også kalt for «det østerlandske livets tre» som, i likhet med «serviceboligen», blir en metonymi for Kina som kaster sin skygge over det annekterte Tibet.

Melankolsk lengter blomsten «hjem til Buddha-sommerens jeg-løse vind». Det «jeg-løse» knyttes til den buddhistiske læren, dens forestilling om det eksistensløse jeget og en foranderlig sjel; «sommeren» assosieres med glede og ubekymring. Besjelingen skildrer det tibetanske folkets tilbakeblikk på gode tider, før landet, folkets hjem, i større grad ble underlagt kineserne. Den videreføres i lengselen «til […] det fullstendige livet i en blomst uten ansikt», som står for de sentrale prosessene i buddhismen: oppnåelsen av reinkarnasjonen, den senere eksistensen, som gjør de dødeliges liv fullstendig, og nirvanatilstanden, en indre ro, som ikke kan gripes før den har blitt opplevd og dermed er ansiktsløs for nålevende, dødelige mennesker. Bønn og meditasjon er en elementær del av buddhismen på veien mot nirvana. På Tibets fjelltopper og –pass henger girlander med bønnevimpler til å bære bønnene mot himmelen. Siden de er karakteristiske for det tibetanske kulturrommet, har de blitt et symbol på internasjonal solidaritet med det undertrykte folket. Rimbereid installerer en apostrofe i bønneform i første strofens siste verslinje («Å, bønnevimpel, flagrende i ditt eget nirvana!») og konkretiserer dermed folkets streben og lengsel.

Gebetsfahnen-704x425
Bønnevimpler på Himalayafjellet

Den andre strofen beskjeftiger seg med Tibets historie med utgangspunkt i kolonialtida. Her brukes det preteritum. Plantemotivet står fremdeles sentralt, men omtales nå med «hun/henne» istedenfor blomsternavnet. Verslinjene «Hvor tung var ikke reisen derfra, / bøyd mot sherpaens værslitte kinn / på silkestien mot vest / der Mr. Sheldon krysset henne inn / i Europas korte juliliv.» kan forstås på forskjellige plan. Det er på den ene siden det bokstavelige planet, som skildrer den blå valmuesøsterens oppdagelse av den engelske biologen og plantens kultivering eller innkryssing i England etter 1924. På den annen side er det det allegoriske planet som illustrerer Tibets «tunge reise». Her refereres både til det 17. århundre, preget av østfolkets innvandring og til kolonialtiden, da Tibet var i handelsforhold med Britisk-India og måtte passe seg for ikke også bli invadert av britene. Sherpaene, et fjellfolk som hadde kommet fra de vestlige strøkene i det opprinnelige Kina og Vest-Tibet («på silkestien mot vest»), var vant til barske forhold og ble derfor engasjert til godstransport («bøyd mot sherpaens værslitte kinn») med jaker over Himalayafjellet mellom Tibet og India. Okkupasjonen av India varte i ca. ett hundre år. Tibetanerne ble uunngåelig påvirket og måtte leve i frykt for en anneksjon til det britiske kolonialherredømme. Konflikten nådde sitt høydepunkt i Tibet-invasjonen i begynnelsen av det 20. århundre, etter at også den russiske hæren hadde vist vilje til ekspansjon til Tibet.

Sagt med Rimbereids poetiske ord, lå Tibet altså «Ett hundre år skjelvende våken i det britiske bedet / mens hagen omkring bare vokste / lik et litt for sterkt hjerte.» «[D]et britiske bedet» er en virkningsfull metafor for den mektige britiske kolonien, som får enda mer ettertrykk gjennom bokstavrimet. Similen på slutten henspiller på Tibets posisjon mellom stormaktene Storbritannia og Russland («hagen») og den trossende holdningen til det tibetanske folket, som ennå ikke vil gi opp og motstår med sitt «litt for sterkt hjerte». Allitterasjonen forsterker inntrykket av enhet i kampen for å opprettholde politisk autonomi.

Kampen blir nærmere beskrevet i strofens fire siste vers. Det dreier seg både om aktiv protest og åndelig motstand. En mulig måte å forstå «Himalayas umulige hjerne» på, er igjen knyttet til bildet av et tre. I lillehjernen, som er ansvarlig for innlæring av bevegelsesprosesser, koordinasjon, finmotorikk og planlegging, befinner det seg en struktur, og dens utseende ligner på treet Thuja occidentalis. Faguttrykket for hjernestrukturen er Arbor vitae, «livets tre». Dermed kan metaforen tolkes som koordinasjonen i det aktive politiske opprøret.

Den åndelige siden kommer til uttrykk i «Tibets trofaste jadesjøer». Besjelingen står for de trofaste buddhistene i Tibet (både innen- og utenfor klostre), som ber for fred og hell for folket. Det sterke håpet finnes igjen i ordet «jadesjøer», siden jadestenen i det asiatiske kulturrommet assosieres med udødelighet. Dette samsvarer med konnotasjonen til sjøen som dyp og stadig i denne sammenhengen. Det er også verdt å legge merke til allitterasjonene i begge metaforene, som intensiverer forestillingen om en enhetlig resistens for å bevare «sjeldenhet[en] fra jordsmonnet» – en metafor for det tibetanske folket som er i enormt undertall.

Tibet hadde vært en del av den kinesiske republikken helt siden 1720. Styremakten lå i denne tiden hos Dalai Lama, mens den kinesiske regjeringen hadde ansvar for utenrikspolitikken og garanterte militær sikkerhet. I 1950 marsjerte den kinesiske hæren inn i Tibet og overtok også den politiske styringen. Ni år senere startet motstandsbevegelsen et mislykket forsøk på gjenerobring. Den voldelige dimensjonen preger tonen i tredje strofe, som innledes med en billedig kampscene for å eksemplifisere alvorligheten i den politiske konflikten. «Nå slåss Himalayas pilegrimer / med ryggen mot alt eller ingenting» viser de prekære omstendighetene Tibet befinner seg i. Idet Rimbereid velger «Himalayas pilegrimer» som betegnelse for tibetanerne, understrekes deres fredelige grunnholdning og offerposisjonen. Kontrasten mot den voldelige slåsskampen virker enda sterkere. Sammensmeltingen av talemåtene «med ryggen» (mot veggen) og «alt eller ingenting» oppsummerer og anskueliggjør presset motstandskjempere er utsatt for.

Strabasene føres videre i «på veien opp Alltidfjellet». «Alltidfjellet» er en fri oversettelse av Mount Everest. Fjellpassene til Mount Everest danner grensen mellom Kina, dvs. den annekterte landsdelen Tibet, og Nepal og er dermed en potensiell konfliktkilde i Kinas utenrikspolitikk. Offisielt tilhører fjellets nordside Kina, mens sørsiden regnes til Nepal. Tibetanerne påtar seg i sin kamp for autonomi den krevende oppstigningen opp til verdens høyeste fjell «for å bøye seg over / sitt eget hjerte for første gang.» Fra toppen, som også kalles for «Top of the world», kan folket bokstavelig se ned på sitt hjemland, «sitt eget hjerte», og «bøye seg over». Dette kan tolkes som et bilde enten på kjemperen, som tar inn en beskyttende holdning for å forsvare sitt «hjem», eller på seierherren, som troner på «stolen av fineste iskrystall» og ser ned på taperen.

Med utgangspunkt i den sistnevnte tolkningen uttrykkes den usikre utgangen av konflikten gjennom den kiasmelignende oppbygningen i overgangen fra verslinje fem til seks: «for første gang. / Eller for siste?». Mens utsagnet «for første gang» bærer spor av håp, understreker den finale konnotasjonen i det retoriske spørsmålet tvilen og minner om det verste scenariet, nemlig at Kina strammer sitt regime og tibetanerne aldri mer vil få en sjanse til motverge, aldri mer kan blir selvstendige.

Diktet avrundes med en strofe som tematiserer nybegynnelse og framtidshåp. Igjen skjules dette bak bildespråket. I likhet med det første avsnittet i andre strofe kan også begynnelsen på fjerde strofe leses på to plan. Én mulighet er å tolke «trekken fra øst» som soloppgangen i øst som «vekker henne», den blå valmuesøsteren, til live. Denne tolkningen beveger seg altså innenfor det biologiske feltet. Besjelingen «Med glipende øyne» illustrerer i denne konteksten en søvnig tilstand. En annen mulighet er å knytte himmelretningen øst til Sentralkina og trusselen som går ut derfra. På det allegoriske planet kan besjelingen være uttrykk enten for vaktsomheten og beredskapen foran kampen eller kraftløsheten etter kampen. Så kretser diktet tilbake til utgangspunktet ved å benytte seg av gjentakelse. «[I] skyggen mellom serviceboligens laveste fjellhylle og rododendrontreet» er en parallelisme til diktets åpning og skaper en bueform i diktets komposisjon. Strofen slutter med en forsonlig tone: Det idylliske bildet av en «jakkalv» som «gresser omkring» står for nytt liv og en lykkelig slutt. Jakkalven er en metafor for den nye generasjonen i det tibetanske folket, som forhåpentligvis en gang forventer et godt liv på grønne enger og får «gresse» i frihet.

Det kan slås fast at det er uunngåelig å drive research under analyseprosessen for å få tak i det allegoriske betydningsplanet som ligger under. Rimbereid lykkes i å skjule konkret politisk engasjert diktning bak poetisk bildespråk. Det allegoriske innholdet, den tragiske konflikten om Tibets autonomi, står i motsetning til blomstermotivets skjønnhet. Samtidig korresponderer forestillingen om den sårbare og skjøre blå valmuesøsteren med landsdelens og det tibetanske folkets situasjon.


 

Her kommer du til nyhetssendinga Urix som i 2014 hadde et bidrag om Tibet-konflikten i anledning besøk av den tibetanske statsminsteren Lobsang Sangay i eksil.

 

Melina Berka

Vil du lese flere analyser om dikt? Har her vi en analyse av to av diktene i Olga Ravns debutsamling Jeg æder mig selv som lyng. 

 


En kommentar om “Diktanalyse «Blå valmuesøster – Tibet» (Øyvind Rimbereid)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s